Sorg hos barn

Sorg over tapet av en kjær person er en del av livet. Savnet og lengselen er vond å bære for både store og små. Noen ganger inntreffer døden av naturlige årsaker grunnet alder eler etter et alvorlig sykdomsforløp. Andre ganger skjer det brå og uventete hendelser der døden og tapet oppleves uvirkelig og snur verden og hverdagen på hodet.
Jeg snappet fredag 11. Oktober på «Mammabanden» om tema Barn og Sorg. Her vil noen av de mest sentrale punktene oppsummeres. I tillegg anbefales det spesielt interesserte å se på følgende bøker som gir mange gode selvhjelpsråd: «Mestring av Sorg» (Kari og Atle Dyregrov, 2017) og «Sorg hos barn» (Atle Dyregrov, 2007).
 
(Illustrasjonsfoto)
VANLIGE REAKSJONER PÅ SORG HOS BARN:
Barn fra spedbarnsalder og helt opp i ungdomsårene kan vise tegn på sorg og savn (A.Dyregrov,2007).

– passiv/trist eller viser at de er utilpass gjennom
– økt gråt,
– uro/sinne,
– engstelse,
– konsentrasjonsvansker,
– sterke minner/mange påminnere,
– gjenopplever dets om skjedde,
– skyldfølelse,
– søvnvansker/kroppslige symptomer.

INFORMASJON:
Barn trenger åpen og direkte faktainformasjon om det som har skjedd enten det er alvorlig sykdom eller død som rammer familien eller deres nærmeste. De voksne. Må ta initiativ til samtalene. Dette hjelper barna å få oversikt gjennom en sammenhengende og forståelig historie. Informasjonen bør formidles i rolige og uforstyrrete omgivelser. Råd om informasjon til barna:

– De nærmeste pårørende bør få informasjon først (også barna)
– Informasjonen formidles med omsorg og nærvær (blikkontakt evt holde hender hvis naturlig)
– Informer direkte og sannferdig
– Informer nøkternt og faktabasert (ikke ha fokus på skremmende detaljer)
– Informer om sykdommen, behandling og hva som skjer videre
– Informer om dødsårsak
– Gjenta informasjon over tid (midt i krisen klarer ikke barn ta inn mye detaljer)
– Tilpasset alder i mengde og detaljer
– For de minste: sett ord på det når de viser savn og lengsel i hverdagen. De yngste forstår hva døden innebærer først når de ser at den døde aldri kommer tilbake.
– Snakk med barna om døden (bruk gjerne bok om «Mimmi og lillesøster»).
– De eldre barna trenger mer utdypende informasjon.
– Søk råd hos helsepersonell dersom behov for bistand til å informere barna.
– Ta initiativ til samtaler med barna, men respekter også at det ikke alltid er riktig tidspunkt for barna. Finn da en annen bedre anledning og prøv igjen.
– Vær åpen for alle spørsmål.
– Informer også barnehage, skole og andre som er viktige personer for barna.

 

IVARETAKELSE:
Barn trenger ekstra omsorg fra kjente nærværende voksne i en sorgprosess. De trenger at hverdagen fungerer så normalt som mulig ,samtidig som sorgen rammer familien også har en naturlig plass.

– Inkluder barna i ritualer som syning og begravelse.
– Forbered barna godt på det som skjer i syning (den døde er kald og ser annerledes ut).
– Syning trenger ikke ta lang tid og barnet må ha en trygg støtteperson med seg.
– La barna å få en oppgave i begravelsen (gi blomster, tegning eller lignende).
– Vær tilstede for barna i vonde følelser som savn og smerte
– Sett ord på følelser og anerkjenn også vonde følelser.
– Ikke vær redd for å vise at også voksne har følelser.
– Skjerm de yngste barna ved veldig sterke følelsesutbrudd  (når dødsbudskap formidles), og hekt deg på barna igjen når du har hentet deg inn igjen.
– Hjelp barna å snakke om og sortere tanker.
– Ved skyldfølelse og selvbebreidelse, hjelp barnet å finne alternative mer realistiske tanker.
– Hjelp barna raskt tilbake til barnehage og skole
– Ha dialog med barnehage og skole med tanke på ekstra ivaretakelse der (kontaktperson)
– Barnet kan ha behov for litt tilpasninger i barnehage/skole (fleksibilitet mtp rolig tid med voksen i barnehagen og eventuell tilpasse skoleoppgaver i starten)- Be om/ta imot støtte til barnet og familien (praktisk og emosjonelt)
– Vær tydelig på hva barnet/familien trenger av støtte
– La barnet gå inn og ut av sorgen (barn trenger «pauser»)
– Tillat deltakelse på gledesfylte aktiviteter også i en sorgprosess

(Illustrasjonsfoto)

OPPFØLGING AV HJELPEINSTANSER:
Sorg varer lenge, mest intens er det ofte omtrent de 9 første månedene. Noen ganger er sorgen noe en må lære seg å leve med. Likemannsstøtte er det viktigste, men noen ganger kan hjelp fra fagpersoner være nødvendig. Ha lav terskel for å be om ekstra støtte fra helsesøster og fastlege (kan henvise videre) Vurder å søke hjelp ved følgende forhold (Dyregrov, 2018):

– Ved spesielt dramatiske dødsfall (brå død ved ulykker, sykdom, selvmord eller drap)
– Når sorgreaksjonene er like intense i over 6 måneder etter dødsfallet (se pkt 1)
– Savnet etter den som døde er like sterkt flere måneder etter dødsfallet.
– Påtrengende minner eller fantasier fra dødsfallet fortsetter å plage deg mer enn en måned.
– Forsøker for enhver pris å unngå alt som minner om den døde. Kan ikke snakke om dødsfallet, ikke høre andre snakke om det, og forsøker til enhver tid å unngå å tenke på det.
– Fortsetter å bebreide seg selv for det som skjedde eller for hva en kunne gjort, tenkt eller sagt annerledes, eller har unnlatt å gjøre, tenke eller si.
– Opplever at ingen bryr seg eller mangler tro på deg selv
– Fortsetter å være livende redd for at noe annet fælt skal skje.
– Lærer ingenting på skolen og går ikke ut på fritiden.

 
 
For mer utfyllende informasjon se www.krisepsykologi.no – Informasjon og Råd
 
 
Referanser:
Dyregrov, A. & Dyregrov, K (2017). Mestring av sorg. En håndbok for etterlatte og hjelpere. Forlag: Vigmostad Bjørke.
Dyregrov, A (2007). Barn og Sorg. En håndbok for voksne. Forlag: Haugenbok.
Nedlastet 12.10.2018 fra: www.krisepsykologi.no.  Informasjon og råd. Sorg
 
 
 
 
 
 
1 kommentar

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg