Sirkusattraksjonen, tvillingene

Jeg lærte tidlig at med tittelen tvillingmamma kommer det mange advarsler, som for eksempel total fravær av søvn, konstant gråt og mangel på personlig hygiene. Men det ingen andre hadde fortalt meg var bombardementet av blikk, spørsmål og kommentarer. 

Det er kanskje ikke så rart at mange kikker – når vognen min var like bred som en dør.
I starten sjekket jeg alltid om puppene lakk, men skjønte fort at det var ikke meg de så på, men den gigantiske dobbelvognen min. Mange kikket med flakkende blikk, mens andre snudde hodet 180 grader mens de gikk forbi meg. Jeg elsket det! Jeg gikk rakrygget og gliste fra øre til øre. Jeg var en tvillingmamma og hadde verdens nydeligste barn.

En dag gikk jeg på trilletur. En eldre dame stoppet meg og så smilende ned i vognen og spør  «er det tvillinger?», Ja, svarte jeg stolt og gliset vokste. Damen svarte tilbake «huff, det må være forferdelig travelt, stakkars deg.» Smilet forsvant og luften ble slått ut av meg. Jeg ble helt satt ut. Her sover barna søtt, og så får jeg slengt i trynet at tilværelsen min er travel og at det er synd i meg? Jeg bare ristet på hodet og trillet videre mens blodet kokte innvendig!
 


Men la oss se litt bort fra kommentarene… Det er ikke bare holdninger som er ute og går. Folk er forferdelig nysgjerrige! «Dine er vel tatt med keisersnitt, fordi en kan vel ikke føde tvillinger vaginalt?» spør damen i kassakøa på Rema. Jeg svarer at jo, de fleste tvillinger kommer faktisk til verden via skjedeåpningen, men at det er en risikofødsel. Fødselsspørsmål blir nesten alltid fulgt opp med spørsmål om jeg ammer begge og hvordan i all verden det er mulig. 

For ikke å snakke om de klassiske spørsmålene «er det tvillinger?» etterfulgt av «er de eneggede?». Det er naturlig at jeg som tvillingmamma har mer kjennskap til grunnleggende fakta om tvillinger, enn hva de uten tvillinger har. Men som ammende nybakt mamma, så blir femti spørsmål av denne typen fort et irritasjonsmoment. Så jeg må derfor bare beklage for eventuell bjeffing eller glefsing den enkelte har blitt møtt med. 

For eksempel du som spurte en gang om det var tvillinger, og jeg svarte at «nei, det var to tette». Du kikket usikkert tilbake og spurte hvor tette, og jeg svarte «ett minutt.» 
Jeg beklager så meget for mitt noe spydige svar, men hallo, du var nr. 50 i rekken. I tillegg satt barna i en tvillingbæresele – i matchende klær.

Som jeg har nevnt, så fører tittelen tvillingmamma med seg mye oppmerksomhet. Noen er frekke, andre nysjerrige, men de fleste er hyggelige! Det er en spesiell hendelse som jeg virkelig satt pris på. Det var en gang jeg ble stoppet av en gammel dame som selv var tvilling, og hun gråt nesten av glede over synet av tvillingene mine. Hun hadde nettopp mistet tvillingbroren sin, og så på meg og sa at jeg hadde mye å glede meg til, men også mye f***skap i vente. 

Etterhvert som tiden har gått merker jeg at ting har forandret seg. Kommentarene og spørsmålene er de samme, men tonen er annerledes når folk sier at tvillinger er travle. Nå høres det nesten ut som at jeg blir beundret og sett opp til. Eller kanskje tonen er den samme, bare at jeg nå oppfatter den som noe helt annet.              

Så til deg, kjære tvillingmamma, som sitter nå i sofaen og er såret over kondolansene du fikk i dag, dette går over. 

Kjære nysgjerrige individ. Fortsett å spør og kommenter, for som alle mødre elsker vi å snakke om barna våre. Men i likhet med alle andre mødre, så ser vi på barna våre som en gudegave og ikke en belastning,  ikke syns synd i oss. 

 

Bokanmeldelse: Johannes Jensen føler seg annerledes

 

En bok om det å føle seg annerledes.
(Men den eneste som legger merke til det, er du)

Tittel: Johannes Jensen føler seg annerledes.
Forfatter: Henrik Hovland
Illustratør: Torill Kove
Utgitt på Cappelen Damm, 2003.

 

Å vokse opp er en evig kamp av å finne ut hvem du er. Hvor du hører hjemme. En tematikk
vi foreldre burde strebe etter å lære barna våre om. Det å føle seg annerledes.
Å kanskje man ofte føler seg annerledes, men så er det ingen andre som merker det?

Slik er det for Johannes Jensen. Han føler seg hele tiden annerledes. Han føler til og med at
de andre passasjerene i bussen ser på ham. At de andre på jobben, der han jobber som
saksbehandler, ikke merker ham. Kanskje er det fordi han har på seg sløyfe? Alle de andre
har jo på seg slips. For det er ingen plasser i teksten at det nevnes det som er helt synlig for
leseren, som ser illustrasjonene snedig utført av Torill Kove.

Johannes Jensen er en KROKODILLE.

Det er likevel ingen andre enn ham som ser ut til å merke det. Som ser ut til å føle at det skal
bety alt i hele verden. For stirrer de andre passasjerene på bussen egentlig på ham?

 

I et desperat forsøk på å passe inn, binder han halen opp på magen. Men det er vanskelig å
holde balansen for en stakkars krokodille, og dette fører til at han lander flatt på en
fortauskant da han skal krysse Parkveien bak slottet.

På Oslo legevakt møter Johannes Jensen en doktor med veldig kloke ord. For da Johannes
Jensen ymter frempå at han ikke vil være annerledes, sier dr.Fjell:

“Noen har hale og noen har ikke hale. Noen er slik og noen er sånn. Ingen er helt like.”

Og når Johannes Jensen får tenkt seg om, så innser han selvfølgelig at det for ham er svært
praktisk med en hale.

En snedig, underfundig og leken bildebok som kan leses til permene faller fra hverandre.
Vi skal alle høre på dr.Fjell, også vi voksne:

“Ingen er helt like!”

Barnehagestart

De siste årene har jeg samlet en del notater med mine erfaringer i forhold til barnehagestart (som pedagog, men også som forelder), idéer som jeg har testa ut og nyttige tilbakemeldinger fra foreldre. Det kan føles overveldende med barnehagestart, men jeg håper disse tipsene kan gjøre dere tryggere ved barnehagestart. 


Framsnakking
Snakk med barnet ditt om barnehagehverdagen, barna, de ansatte og lekene. Tenk over hva barnet ditt liker å leke med og flett det inn i samtalen. Dere er rollemodeller for barna så fokuser på det positive med barnehagen. Barna trenger å føle at de har kontroll. Ved å gi dem informasjon og en god tilvenning kan dere hjelpe dem til å få oversikt over situasjonen de er i. 

Besøk barnehagen med og uten barnehagebarn tilstede 
Besøk barnehagens uteområde for å utforske og leke når barnehagen er stengt. Gradvis kan dere kanskje ta kontakt med barnehagen for besøksdag når barna er ute og leker. La barnet få tid til å se andre barn leke, ikke press de til å delta første dagene.  

Antall dager med tilvenning
Her finnes ingen fasit. Du kjenner barnet ditt best, stol på hjertet ditt og ta imot råd fra ansatte som forstår dine ønsker. Føler du at barnet ditt eller du som foresatt trenger tid, ta dere tid! Her er det opptil hva som er best for dere. Har du mulighet for kortere dager, så gjør gjerne det i starten. 

Overgangsobjekt
Et overgangsobjekt kan lette overgangen til barnehage fordi det symboliserer for eksempel en opplevelse eller personer som barnet er glad i. Det minner barnet om personene barnet savner og gir trygghet når barnet er lei seg eller skal sove. Smokk, bamse, koseklut, lekebil, t-skjorten til pappa eller bilde av familien er eksempler på overgangsobjekt. 

God tid, fokus og rutiner
En ting som gjør morgenen lettere hjemme hos er at vi legger fram klær dagen før, holder fokuset på barnas samtaler, legger bort mobilen og følger rutiner. Å stå opp litt tidligere gir barna ro til å våkne, stelle seg, få på seg klær, ha gode samtaler, leke litt og bli levert i barnehagen uten stress. 

Ingen sniking, takk!
Når du skal gå fra barnet i barnehagen er det viktig at en ansatt får beskjed slik at de kan være nær barnet for å være sammen med barnet i følelsene. Barn som opplever voksne som setter ord på og er sammen med dem i følelser, lærer bedre å sette ord på egne følelser og klarer lettere å gjenkjenne dem hos andre. Å snike seg ut er ikke å anbefale siden barnet da vil være redd for at du plutselig blir borte en annen gang. Snakk med barnet ditt, fortell at du skal gå og at du kommer tilbake. Ikke ombestem deg, forutsigbarhet er viktig for barnet både ved avskjed og henting. Barnet vil lære at du kommer tilbake og henter, selv om det er trist at du går. 

Foreldrenes reaksjon 
Føler du at det er tøft å reise fra barnet er det viktig å informere de ansatte om dette slik at dere får forståelse, støtte og kanskje kan gi noen gode råd. Ikke dra ut tida slik at barnet forstår du er engstelig eller usikker for dette vil smitte over på barna og øke uroen. Foreldre reagerer ulikt, på lik linje som barna. Noen foreldre blir lei seg eller engstelig, andre sjalu fordi de er redd de går glipp av noe, andre synes det er helt fantastisk med å få avlastning når barnet har det kjekt i barnehagen. 


Oppdatering
Det er viktig å informere barnehageansatte om noe endrer seg hjemme, for eksempel at barnet har sovet eller spist dårlig eller større ting som for eksempel at en av foreldrene er reist på jobbreise. Ta deg også tid til å ta imot oppdatering når du henter barnet, på denne måten er det lettere å tolke barnets signaler på ettermiddagen om de for eksempel gråter mye hvis de sov dårlig etter lunsj. 

Dagens viktigste møte
Legg fra deg stress og mobil for å nyte tiden med barnet ditt ved henting og hjemreise. Barnet ditt er nok sliten og vil trenge avslappende ettermiddager etter barnehagen i oppstarten. Legg avtaler mot helgen og fokuser på barnehagestart og ro.

Caroline, Barnehagelærer og mamma til 4 barn i alderen 1 til 8 år. 
Instagram og snapchat: Lykkeskatter
www.volar.blogg.no

 

Våre favoritter: barnefilmer

Hver fredag skal vi i Mammabanden presentere hver vår liste med fem favoritter. Denne fredagen står barnefilmer for tur og vi håper du blir inspirert. Hvis det er en film du ønsker å vite mer om, så er det bare å klikke på tittelen. 

1. Innsiden ut
2. Løvenes Konge
3. Dyrene i Hakkebakkeskogen
4. Up
5. Det regner kjøttboller

  
 

1. Wall-E
2. Up
3. Toy Story
4. Vaiana
5. Lorax

 

1. Matilda
2. Dyrene i Hakkebakkeskogen
3. Wall-E
4. Vaiana
5. Aladdin

 

1. Song of the sea
2. My neighbor Totoro
3. Coco
4. Wall-E
5. Flushed away

 

 

1. Mulan
2. Pocahontas
3. Zootropolis
4. Innsiden ut
5. Løvenes Konge
 

 

1. Dumbo
2. Bambi
3. Toy Story 2
4. Coco
5. Innsiden ut

 

1. Lillefot og vennene hans
2. Wall-E
3. Charlie og sjokoladefabrikken
4. Fantastic Mr. Fox
5. Et Kongerike for en lama

 

 

1. Min nabo Totoro
2. Up
3. Innsiden ut
4. Det regner kjøttboller
5. Fantastic Mr. Fox

 

 

Ha en fin helg!

Å ha båret og født gir ingen et fortrinn som forelder

Å ivareta et annet menneskes liv krever mengder med investering. Emosjonelt, intellektuelt, fysisk, og økonomisk, for å nevne noe. Graviditet, fødsel og amming for de som gjør det, innebærer så absolutt fysisk og emosjonell investering. Men det hjelper deg dessverre lite å ha født når et barn med tann-utbrudd skal bysses midt i natten, eller lures i mat når matlysten svikter, når skrubbsår skal plastres, eller eksistensielle kriser opptrer rundt skolealder. 

Det er det likevel noen som mener. Jeg har diskutert med flere som mener det åpent og ærlig, at når man har båret frem og født et barn – så utgjør det en forskjell i forholdet til barnet sammenlignet med far (eller medmor for den saks skyld, men her er kjønnsperpektivet greia). 

Misforstå meg rett, å bære frem og føde barn er imponerende, og representerer urmennesket i sin sterkeste form. Men jeg mener likevel helt bestemt at det er en forskjell på det som skjer før og under fødsel, og det som kommer etterpå. Etter fødselen kommer hele livet. Til et helt, splitter nytt menneske. Et liv som krever enormt mye av alle involverte. Uavhengig av om passet ditt sier “male” eller “female”. 

Å underkjenne far som omsorgsperson og bidragsyter i familien gjør verken barn, fødekvinne eller samfunnet noen tjeneste. Tvert imot mener jeg det kan bli en belastning. I møte med helsevesenet som gravid opplevde jeg at min partner ble oversett, som en statist, og ikke en aktiv part. Han deltok på absolutt alle kontroller, både faste og ekstrakontroller hos lege, jordmor, på sykehus gjennom hele svangerskapet. Om han var heldig og ble hilset på av helsepersonell, så ble han videre ignorert og ikke snakket direkte til eller stilt spørsmål, eller på noen som helst måte involvert og informert på samme måte som mor. 

At fedre kan oppleve barseldepresjon og fødselsdepresjon er nok ikke velkjent blant hvermannsen. Det henger kanskje sammen med at det forventes helt andre investeringer fra far enn fra mor. Samfunnet forventer kanskje ikke at en far skal være like investert i denne nye skapningen, og åpent og ærlig fortape seg i barnet og “barselbobla” på samme måte som mor. Da er det også kanskje urealistisk at fedre kan være sårbare på samme måte.

Illustrasjonsfoto

Tilknytning er ikke noe som er forbeholdt mor og barn, det er like verdifullt for far og barn. Å ha to like fullt tilstedeværende og tilgjengelige foreldre er jo en verdi som kastes bort hvis den ene parten underkues av forventninger fra samfunnet rundt. At både mor og far får sjansen til å prøve og feile i oppdragelse og omsorg bidrar også til en felles forståelse for den fulltidsjobben som plutselig opptar livet. Det gir barnet muligheten til to relasjoner, som ikke er klassedelt, men like trygge og sterke. 

Som sykepleierstudent leste jeg om fedre som var lite tilstedeværende og tok lite initiativ overfor barnet, ikke involverte seg i vanskelig amming og soving, og generelt virket uinteressert. I svært mange av tilfellene dreide det seg om at de opplevde seg som overflødige for barnets behov og aktivt avvist i forsøk på å utøve farsrollen. 

Vi gjør barna, mødre og samfunnet en bjørnetjeneste ved å underkjenne far som omsorgsperson fra barnets første levedag. Det er kun svært få, helt avgrensede ting, far ikke kan gjøre. Men ikke la det undergrave rollen som pappa. 

La pappa få plass til å ta plass. 

Nå er det tomt

For to år og straks fire måneder siden begynte jeg å amme. Det bittelille hodet til det nyfødte barnet som nesten forsvant i mylderet av det jeg følte var blitt noen nye, svære og flotte herligheter. Ja, det må jeg si; dét kaller jeg billige silikonimplantater over natta. Digg og udigg samtidig. 

Dagene, ukene og månedene gikk. Det går liksom opp for en at brystene er der for en grunn. De har en funksjon, og er ikke der til pynt eller for å skaffe gratis øl på byen. Dét er en kul oppdagelse å gjøre seg for de som ikke har gjort det enda. 

Jeg har vært heldig. Ungen festet seg som en klegg fra dag én og kroppen min tok en kjapp mastergrad i amming samme dag. Helt kokko. Plettfritt har det gått. Ikke bare ett år, i over to år! For ikke å snakke om hvor praktisk det er å ha muligheten til å amme barnet sitt når det trengs på alle mulige steder man skulle befinne seg. Man skal ikke ta det for gitt. At jeg har kunne ammet så lenge er for meg en gave. Men nå skal det altså ta slutt.

Illustrasjonsfoto

Jeg har bestemt meg for å slutte nå som det av helt praktiske årsaker lønner seg for både meg og ungen. Det har jeg bestemt meg for mange ganger faktisk. Men jeg klarte aldri å være konsekvent før denne uka. Det er noe vemodig med å slutte og jeg visste ikke hvordan det skulle gjøres. Det er jo en «greie» kun du og barnet/barnene har. Sier man det er tomt? Må man gjøre noe med puppen for å stoppe produksjonen? Kan man unngå melkesprengen og ømheten? Få inn noe om dette i ammebrosjyren og på kvinneguiden, ikke bare hvordan man begynner å amme. Å slutte er verre (for meg)!

Blir rørt og glad når jeg ser flotte mødre som ammer. Faen så fint det er! Kan ikke forstå de som synes det er en personlig og privat greie som ikke skal finne sted i offentligheten. 

Illustrasjonfoto

 

Jeg sier opp jobben i meieriet for denne gang, men herregud som jeg gleder meg til en eventuell neste gang – og håper jeg er like heldig. Håper også at jeg sitter på flere tips til hvordan man snur skuta når man først har satt kurs.

Hva er dine beste tips til ammeslutt?

Monsterbaby

Mange vil kanskje si at jeg er veldig opptatt av søvn. Nei, stryk det, enkelte vil nok tørre å påstå at jeg er frenetisk opptatt av søvn. Jeg er hun som timet duppene på minuttet, som har seks ulike bøker om søvn og hvor mitt hyppigste googlesøk inneholdt ulike kombinasjoner av frasen “hvordan få baby til å sove lenger”.

Det første leveåret til mine babyer har handlet mye om å optimalisere søvnkvaliteten for både baby, og ikke minst mor, da jeg trolig har en nokså anstrengt forhold til å sove for lite. Da kommer nemlig Tove litt for ofte på besøk, og vi vet alle hvor kjip Tove er.

Men, hvordan startet egentlig det hele? Hva satte fyr på fyrstikken, som senere tente hele St.hansbålet?

Det startet med et enkelt spørsmål. I grunnen det spørsmålet jeg ble stilt mest gjennom min første permisjon, og forsåvidt også min andre: “Er han flink til så sove?”

Eh, vet ikke? Vent, så skal jeg Google; “hvor mye sover baby 2 måneder”.

Lykkeskatt123: Karsten sover hele dagen nesten og på natten vekker jeg han hver fjerde time for mat.

Mammatilenjente: Min på 2 1/2 mnd har sovet hele natten i snart 2 uker hun. Veldig flink til å sove.

Hjertemitt2: Hvordan får man en så liten baby til å sove gjennom natten? Kom igjen, del hemmeligheten!

Guttemamma: Min gutt blir nå 8 uker, og har siden han ble født sovet hele natten. Jeg har hatt rutiner fra første stund, det eneste som funker!
 

Illustrasjonsfoto

Gjennom hele permisjonen fikk jeg det spørsmålet fra kjente, og totalt ukjente personer på bussen, hvorvidt min baby var flink til å sove. Flink til å sove? Hva menes egentlig med flink? Er det et personlighetstrekk vi forventer av en baby? Nå var forsåvidt ikke førstemann den verste på å sove, det ble verre med baby nummer to. Den babyen var nemlig like ustabil som sommerværet i Nord-Norge. Spørsmålet fikk et nytt lag med provokasjon, det gjorde meg sint.  Ok, det gjorde meg direkte forbanna. For nei, hun var ikke flink til å sove. Hun drev derimot tidvis med aktiv søvnterror. Så, hvis hun ikke var flink til å sove, hva var hun da? En kjip baby? En slem baby? En monsterbaby kanskje?

Jeg forstår at spørsmålet ble stilt med de beste hensiktene, men for hver gang det ble stilt utløste det et nytt ras av googlesøk, og for hver googlesøk innså jeg at hun var alt annet enn flink til å sove. Og da kom Tove luskende med spydighetene og lurte på hvorfor jeg var så udugelig at jeg ikke fikk ungen til å sove når Guttemamma tydeligvis fikk det helt fint til? Hvorfor kunne ikke min baby være like flink?

Og da satt jeg der med hormonene mine og hulket i sofaen, og lurte på hvorfor jeg hadde fått en monsterbaby når “alle” andre hadde fått flinke babyer, mens jeg googlet for førtiandre gang den dagen “hvordan få baby til å sove lange dupper”. Det hele kulminerte i et svært bål av vonde følelser, opplevelse av utilstrekkelighet og manglende tiltro til egne evner som mor. Det tok til slutt over hele min permisjonstid, og jeg kan fortsatt kjenne gnistene av det selv i dag. Men, er det én ting jeg vet nå så er det at til tross for ustabile dupper og tidvis lange våkenperioder på natta: jeg gjorde det jeg kunne og hun var tross alt bare en baby.

Og skulle du sitte midt oppi dette selv og kjenne på alle de vonde følelsene for din baby strøk på søvnskolen? Vel, da kan jeg love deg dette: this too shall pass. Det blir bedre, jeg lover! Og babyen din er fantastisk uansett.

Selvtillit

 

“Hvor tar du det fra? Har du alltid vært så selvsikker?”

Jeg er i feriemodus, og lar det stå til. Nyter late dager og stortrives i eget selskap og ikke minst i egen kropp. Minimalt med klær, i en sommer som vannvittig nok byr på sydentemp!

Som kroppspositivist utviser jeg stor selvtillit. Den er ikke påtatt. Dette er ekte selv-elsk! 

Ofte får jeg spørsmål om hvor selvtilliten kommer fra, og om jeg alltid har vært selvsikker. Svaret på det siste spørsmålet er ?tja?.

Jeg har aldri vært usikker. I ungdomstiden var jeg jo som alle andre unge. På stadig jakt etter meg selv. Hvem var jeg? Hvor var plassen min? Noen ganger følte jeg at det viktigste i livet der og da var å bli likt av alle. Jeg testet litt. Utfordret egne grenser. Hadde en bred vennekrets. Alt var av interesse! Det sistnevnte tror jeg formet meg positivt i ungdomstiden, og har fulgt meg i voksenlivet.

Aldri har jeg vært veldig misfornøyd med noe som har med eget utseende å gjøre. Jeg har heller aldri følt at utseende var særlig viktig. Jeg likte derimot å skille meg litt ut med klær. Hadde konstant ny frisyre! Behovet for å bli sett var stort. Jeg var livredd for å bare gli inn i mengden. Jeg tror det er en av bieffektene ved å ha høy selvtillit. 

I dag er jeg helt trygg. 


 
Jeg har gjennom flere stadier i livet følt på en større tillit til meg selv, og den har sjelden handlet om utseende. Det tror jeg har vært vesentlig for mye. Det er ikke den person jeg ikke føler meg trygg på å intervjue i jobb-sammenheng, for eksempel. Jeg har tillit til at jeg er god nok for vennene mine, som mor, som kjæreste, datter, tante og søster. Jeg tenker aldri at kjæresten kunne tenkt seg at jeg så annerledes ut, hadde annerledes kropp, hårfarge, nese, munn. Når jeg ser meg selv på tv i jobben som programleder på TV Vest, er det ekstremt sjelden at jeg tenker “i dag så jeg forferdelig ut”. Når jeg møter meg selv naken i speilbildet finner jeg aldri på å lete etter “feil”. Jeg ser heller nøye på alt jeg er visuelt. Formfull, tilstede, ekte. Hårete, med strekkmerker, cellulitter, kroppsfett. Frisk. Vakker.

Jeg fokuserer alltid på hva jeg kan bidra med. Hva jeg kan bli bedre på som intervjuer, for eksempel. Hvordan jeg kan takle treåringen sitt raseri-anfall bedre neste gang. Mitt “selv” handler ikke om hvordan jeg SER ut, det handler om hvordan jeg ER.

På spørsmålet om “hvor jeg tar det fra” tror jeg det er der svaret ligger. Jeg har ikke lært det av noen, men en eller gang bestemte jeg meg nok. Kanskje var det den gangen jeg vurderte å være hjemme fra skolen på videregående, fordi jeg over natten hadde fått en MEGET stor kvise midt på nesen? Jeg husker i alle fall at jeg gikk på skolen. Uten sminke. Ingen sa noe. Ingen stirret. Jeg var mitt vanlige meg; engasjert, tilstede, interessert. Når dagen er omme er det veldig få som husker hva du hadde på deg, hvor lange øyevipper du hadde, hvordan du var på håret eller om rumpa di var flat eller formet som en badeball. 

Du blir husket for det du sier, handlingene dine. Arven din er en følelse folk har, ikke et motiv. 

Jeg har høy selvtillit. Jeg er bevisst på å ikke miste den. Derfor skriver jeg ord som dette. Det er en slags selvhjelp, for å øke bevisstheten rundt at det å være annerledes eller unik er det rette. Mangfold er et livsgrunnlag! Tusen takk til alle dere som deler det jeg skriver, og som skriver til meg. 

Gå ut! I dag. Med hode høyt, av tillit til deg selv. Du er helt alene i verden, om å være som du er. Og selv om du kanskje ikke tror det hver eneste dag, så er du god nok. Kanskje til og med bedre enn gjennomsnittet. Du er hva du gjør deg til, du blir ikke det du spiser. 

Sommerhilsen fra Yummymummy

Jeg, Tove og meg

Jeg har en dårlig samvittighet. La oss kalle henne for Tove.
Tove er et A-menneske med struktur og helt rette linjer.

Hun kommer til meg på kveldene. Setter seg på sengekanten. Bretter frem en lang liste:

Ting du burde ha dårlig samvittighet for:

  • 06:33 Glefsa at det fortsatt var natt, da barna påstod det var morgen allerede.
  • 07:53 Skrek at nå er det siste sjanse med påkledning, hvis ikke må du gå i barnehagen NAKEN!
  • 07:59 Bad om unnskyldning, men avsluttet unnskyldningen med: MEN, hvis du bare hadde hørt på mamma, så?
  • 08:33 Blir litt letta fordi du har levert dem i barnehagen.

 

Tove sier: “Du var altfor streng da du tvang treåringen til å spise opp potetene.”
Tove sier: “Hvorfor løy du å sa at dere bare spiser sjokolade i helgene, da du spiste en hel plate etterpå?”
Tove sier: “Du er en dårlig mamma.”
Tove sier: “De vil få varige men.”
Tove sier: “De kommer til å ende opp hos psykologen og alt de vil prate om er deg.”
Tove skriker: “Monstermamma!”
Tove står over meg å skriker: “Monstermamma!”

Også ligger jeg der etterpå å tenker: I morgen skal jeg være tålmodig og kjærlig og uthvilt hele dagen!

Men, så våkner barna like tidlig neste morgen og ved frokostbordet dryler ettåringen frokostblanding og melk på gulvet og treåringen skriker at brødskiva er feil, den skal ikke være sånn. 

Tove sitter på kjøkkenstolen å noterer:

07:15 Skrek til ungene at hvis de ikke gir seg snart, så ville du selge dem begge mot kameler. 

Pennen til Tove presser seg ned i papiret mens hun noterer og noterer. Jeg roper til henne:

“Dette gidder jeg ikke lenger!”

Jeg bestemmer meg for å kaste Tove på havet. Eller iallefall presse henne inn i en liten boks, å bare slippe henne ut om det skulle bli aller høyst nødvendig, sånn som:

Det er ikke lov å stjele, eller det er ikke lov å ligge med postbudet.

For før spurte jeg mamma om råd, nå spør jeg på et forum. Jeg spør “Førstegangsmamma91” og “Mortiltosnarttre” og de sier:
“Husk at… mens de hever pekefingeren så høyt over hodet at de får både scenebetennelse og aids.”

Jeg bestemmer meg for å heller prøve noe annet. En helt ny strategi. Jeg skal prøve å tenke at jeg er den beste versjonen av meg selv. 

Og at det sannelig er godt nok!