Amming viktigere enn mamming?

Etter elleve dager med amming fikk jeg vondt. Blodet rant, niplene var så såre og vonde at jeg måtte gå toppløs hjemme. Når babyen rapa så det ut som om hun hadde spist fiskeboller i hvitsaus med ketchup… Nasty, jeg vet… De første sugene var rene torturen. Det gikk seg til heldigvis, men produksjonen min var laber og har vært det med alle tre. 

Før jeg ble gravid første gang så satt jeg med inntrykket av at alle kan amme, alle amme. Jeg husker også at jeg bet meg merke i en kommentar på et forum der det sto at de som ikke ammer var noen idioter, og at barnet kunne bli tilknytningsskadet. På det tidspunktet så kunne jeg ikke forstå hvorfor noen valgte å gi morsmelkerstatning fremfor den fantastiske morsmelka. Selvfølgelig skulle jeg amme. Bare gi meg en baby og litt melk i puppene så fikser jeg det. Lite visste jeg om melkespreng, såre nipler, og sugerefleks. Det var heller aldri snakk om at vi alle er forskjellige og at noen faktisk må jobbe hardt for å holde melkeproduksjonen oppe.

Så det er ikke så rart at jeg ble utrolig lei meg når jeg ikke fikk det til? Jeg husker at jeg lenge slet med følelsen av å ikke være god nok. Ubrukelig. Etter utallige besøk hos helsesøster, råd fra ammehjelpere og venninner som hadde melk nok til å mette en hel familie så kasta jeg inn håndkle. Skammen over å kanskje gjøre barnet mitt tilknytningsskadet var så stor at jeg kunne lyve når jeg fikk spørsmål om amming. Gurimalla så mange som spør om den amminga. Det var nok helt sikkert for å ha noe å snakke om, kanskje de hadde slitt selv. Ikke vet jeg. Jeg var så sårbar. Jeg følte virkelig et slags press. Ammepress. 

Nå i etterkant har jeg lest mange historier om sultne barn, stress, depresjon som er knyttet opp til nettopp amming/morsmelk. Det var en mamma som skrev at hun var besatt av å få til ammingen og å få opp melkeproduksjonen. Hun ga opp etter 4 måneder med smerter og lite fremgang. Og hun var veldig lei seg for alle disse ukene hun skulle ha brukt på å bli kjent med sønnen sin. Tiden hun skulle nyte sammen med sønnen hadde hun mistet på grunn av at hun og nesten alle rundt henne hadde så fokus på amming. Jeg er helt sjokkert og rørt over hvor mye enkelte av oss mødre går igjennom for å gi barna den morsmelka. Noe som stikker i hjertet er at det er flere som nevner at de føler seg som en mislykka mor. Vi må bli flinkere til å gi uttrykk for at det er greit å gi seg, før man sliter seg ut. 

Jeg husker at jeg lista meg rundt i leiligheten. Jeg var livredd for at babyen min våkna og skulle ha mat. Det skal jo ikke være sånn? Jeg hadde venta i så mange måneder på at hun skulle komme til verden. Hensikten var jo ikke at jeg skulle ønske at hun sov hele tiden… 

Det var en dame som skrev til meg at etter flere uker med en baby med dårlig sugetak og brystbetennelse så var det viktigste for henne mamming. Jeg elsker ordet, mamming. Mamming går ut på å ha overskudd til barnet sitt, glede seg over tiden man har sammen med det.

Når alt kommer til alt så er det viktigste at barnet blir mett. Så hvordan folk folk velger å mate barnet sitt burde jo være… Nei vent, det er opp til en selv. 

Voksen, på lek

Jeg husker veldig godt den dagen jeg kom hjem fra sykehuset med førstemann. Vi hadde vært der i flere dager grunnet en tøff start på livet for vår førstefødte, men nå var han utskrevet og frisk. Det hele fremsto totalt surrealistisk der jeg gikk opp de tre etasjene til vår daværende leilighet, satte forsiktig ned bilstolen i sofaen og så på den sovende babyen med undring. Og redsel. Jeg husker jeg tenkte for meg selv: hjelp, hva nå??
På sykehuset hadde vi vært omringet av kompetente fagfolk, som jeg opplevde alltid forstod vår baby, og ikke minst vårt behov. Det var alltid noen å spørre og som visste. Vi fikk mat, hjelp og støtte hele veien, men her satt jeg nå og så på en sovende baby jeg knapt hadde rukket å bli kjent med og som jeg nå hadde ansvar for å holde i live. (Hvordan i alle dager skulle jeg klare det?) Jeg kan enda huske tornadoen av følelser som for gjennom meg: redsel, glede, surrealisme og komplett (og rimelig total) forvirring. Jeg, som hadde sagt for noen år siden at jeg ikke visste om jeg i det hele tatt ville ha barn, skulle nå passe på at dette forsvarsløse lille mennesket ikke bare overlevde, men også hadde det bra. Hvordan i alle dager kunne de mene at dette var forsvarlig? Jeg, som hadde riktignok levd 29 år, men like fullt gikk rundt og bare ventet på at nå kom de for å avsløre at jeg bare lekte voksen.
 
Den følelsen har i grunnen ikke blitt stort bedre, selv to barn og fem år senere. Når femåringen spruter ut i gråt og kaster terningen på gulvet fordi han tapte i stigespillet da sier jeg med alvorlig stemme: “Jeg forstår det er leit, men vi kan ikke alltid vinne vettu, det går ikke an”, mens jeg inni meg egentlig tenker: “jeg vant, jeg vant, jeg vant. Iiiii am the champion, my friieeeeend!!!?”. Og når toåringen kaster leken veggimellom fordi hun ikke får det til så sier jeg: “Nei, man kaster ikke leker, da blir de ødelagt?”, mens jeg litt senere samme kveld river en bruksanvisning regelrett i fillebiter fordi den fremstår som ET PERSONLIG HÅN mot meg og mine manglende tekniske ferdigheter.
 
Alle de fine tingene jeg forteller barna (nei, vi spiser lørdagsgodt på lørdager) er jo blank løgn (ja, tran smaker GODT, mmm, kom igjen). I sommer har jeg eksempelvis sagt mye: “Neeeida, edderkopper er ikke farlig”, mens jeg egentlig er klar til å dropkicke femåringen i fjeset om han tar den i nærheten av meg. Og da lurer jeg på, den følelsen av at ja, nå, NÅ er jeg voksen. Sånn på ekte. Voksen! Når kommer egentlig den?
 
 

Klart du kan bli brannMANN!

Det har vært brannøvelse i barnehagen. Det er det store samtaleemne for treåringen rundt middagsbordet. Det var litt skummelt, men det gikk bra. Vi får vite hvor vi skal gå om det brenner. Barnehagen har gitt oss et tips om å se en episode av ?klart eg kan!?, som ligger på nrksuper nett-tv, som handler om en gutt som blir med pappaen sin på jobb. Pappaen er brannmann.

Barnet mitt er så gira. Hopper i sofaen. Synes dette er så spennende. Gutten får være med til brannstasjonen. Møte de andre brannmennene. Se på brannbilene som glinser i rødt metall. Gutten får egne brannklær og alle mennene drar ut på en øvelse. Alle mennene.

Jeg snur meg mot barnet mitt, og vet du hva, hun gråter.

“Hva er det som skjer nå?” spør jeg, og tar henne opp på fanget. Snufsende sier hun:

“Jeg kan jo ikke være brannmann, mamma.”

Jeg går i forsvar. Jeg blir sint.

“KLART du kan være brannmann!” sier jeg. Bestemt.

“Men jeg er jo jente,” gråter hun.

Åh.

Først vil jeg spørre: “Hvem er det som sier det? Er det noen i barnehagen? Er det noen voksne som sier at du ikke kan? For du kan! Klart du kan!”

Jeg trenger ikke si det. Det er ingen i barnehagen som sier at hun ikke kan bli brannmann. Ikke direkte. Vi sier det. Jeg sier det. Du sier det. Hver dag sier vi det. Om og om igjen. Barn tar ting bokstavelig. Barn hører et ord og tenker at sånn er det. At det de voksne sier er det som er sant. Mitt barn vil ikke engang ha borrelåsen på joggeskoene i kryss, fordi: “Det er ikke riktig, mamma.”

Så. BrannMANN. Det er vel bare for menn?

Åjoda, det er et mannsdominert yrke. Men er det så rart? Og du tenker sikkert: Ja, det er jo fysisk krevende arbeid. Men vettu hva, damer kan løfte like mye som menn. Det går helt fint det. Vi må endre holdninger, det tar tid. Alt sånt tar tid. For mye av det vi gjør og sier sitter så iboende i språket vårt. Kroppsspråket. Tankene. Det vi gjør. Hver dag.

Og hva blir det? Jo, det blir de signalene vi sender til barna våre. De verdiene de vokser opp med. Ikke faen om min jente skal vokse opp og tro at hun ikke kan bli hva som helst, så lenge hun gir alt for å klare det.

Er det ikke desto viktigere å få inn kvinner i mannsdominerte yrker for å få et mer variert arbeidsmiljø. For å få litt andre impulser. Vi kan like mye. Vi kan alt. Det er det jeg vil at datteren min skal vite. Ikke at brannmenn er menn. Det er mennesker. Som redder liv.

Og dere som er så fast bestemt på at; joda, det er en forskjell på kjønnene. Klart det er det. Like mye som det er en forskjell på meg og andre damer. På jenta mi og de andre jentene i barnehagen. Folk er forskjellige. Og takk for det. Vi kan likevel oppnå det samme!

Dattera mi kom stolt i barnehagen dagen etter å kunne fortelle, etter at vi hadde hatt en lang samtale dagen før, at hun kunne bli brannmann. Om hun ville. Brannkonstabel. Brannvesen. Politi. Lastebilsjåfør. President!

For det kan hun, om hun vil.

Vi må stå sammen: Om trassen!

(Selvstendighetsfasen: klaresjæl-perioden)

“Kan jeg få sjokolade?”

“Nei…”

“Kan jeg få en is?”

“Nei…”

“Kan jeg få en kjærlighet?”

“Nei…”

“Kan jeg få…”

“NEI!”

 

Noen ganger føles det å ta unger med seg på butikken som å gå i en gate full av aggressive selgere som bare ikke vil la deg være i fred, uansett hvor mange ganger du sier at du ikke er interessert. Det føles ut som å løpe i motvind. Som å svømme i en ballbinge.

Butikken er fyllt opp til randen med fristelser. Du vet jo det selv. At du får litt lyst på sjokolade når du nærmer deg disken. Litt lyst på en is, bare en liksom. At du vil slenge oppi fjorten poser med potetgull. Vi forstår jo barnet veldig godt!

Noen ganger er det også rett og slett koselig å ta barna med i butikken. (Nei, jeg er ikke sarkastisk, jeg mener det) Jeg understreker, noen ganger. For andre ganger ser du at den kommer:

Trassen.

Og trassen er ikke en allianse alle barn har funnet ut at de skal ha mot alle foreldre verden over, gjennom et avansert nettverk bare barn kan forstå. Det er en helt normal følelse. Det er en følelse. Det er sinne og frustrasjon!

Vi må likevel ikke være redd for å si nei.

Vi må likevel ikke være redd for å stå i det!

Ikke gi deg, du klarer dette!

Barnet blir sint.

Også blir du kanskje litt sint.

Også tror du at alle i butikken dømmer deg.

Vet du hva alle i butikken egentlig tenker?

“Ah, jeg forstår…”

(Bortsett fra de som tenker: Men herregud da, det er da bare å ? La oss ikke bry oss om dem. La oss bare tenke: De har ikke hatt barn ennå.)

Ønsk trass velkommen!

Hurra! Barnet ditt er i en overgangsfase og skal bli selvstendig!

Du klarer det! Du har gjort en strålende jobb!

Du er en forelder!!

Og vi må stå sammen: FOR TRASSEN!

Tvillingdagen – Et tvillingbånd er helt spesielt

Dette er dagen til de som er født i par. De som er den originale versjonen av et 2 for 1 tilbud, nemlig tvillingene. 


Som tvillingmamma så møter jeg denne dagen med en ekstra stor stolthetsfølelse. Jeg syns at det å få to babyer på en gang er det beste som kunne skjedd meg, til tross for sjokket som møtte meg på ultralyden. 

Før jeg selv fikk tvillinger, ofret jeg ikke tvillingtilværelsen så mange tanker, og assosiasjonene var få. Da jeg hørte ordet tvillinger tenkte jeg kun på Olsen tvillingene og filmen Parent trap. 

Etter jeg fikk tvillinger så har tanker om tvillingtilværelsengått fra ingen til minst tusen. Jeg ser mødre med tvillingvogner overalt og hver gang jeg ser en annen tvillingmamma, vil jeg gi henne en klem og si at vi er de heldigste mødrene som får være vitner til dette spesielle båndet.

Når nå jeg hører ordet tvilling, kjenner jeg en følelse av forundring og glede. Fordi som tvilling er de på mange måter de heldigste, men samtidig så må de også finne seg i mye. 


Som tvillinger deler dere det meste. Dere deler fødselsdag…. Ja, til og med i livmoren måtte dere dele på plassen, og de som er av den eneggede sorten må også dele på næringen. 

Helt fra dag en har dere måtte dele på oppmerksomheten. Som mamma har jeg stått i uttalige situasjoner hvor jeg har tenkt «hvem skal jeg ta først», og endt opp med å plukke den som gråter høyest. 

Dere skal helst synkroniseres så tidlig som mulig slik at hverdagen i permisjon blir lettere å takle for oss foreldre. Dere må tåle at hele verden sammenligner alt dere gjør, og når dere ikke gjør ting på likt eller utvikler dere forskjellig, så skjønner folk ingenting. Dere må også tåle at vi mødre liker å understreke at dere er tvillinger ved å kle dere i helt like klær fra topp til tå, i tillegg til at vi alltid prøver å ta det perfekte tvillingbildet, og glemmer å ta bilder av dere alene. 

Fra kun ett perspektiv kan dette kanskje virke litt forferdelig. Tenk å vokse opp med å måtte dele på så mye! Men for en tvilling, så virker det som om du heller ikke kunne foretrekke noen annen tilværelse. Helt tilbake til babystadiet har tvillinger vist at de trenger hverandre for å føle seg trygge. 

Etter babystadiet, når bevisstheten deres vokser, så vokser også behovet for å gå litt egne veier, men så søker dere alltid mot hverandre igjen. Verden er liksom så ensom uten en tvilling. Du kan sammenligne det med ditt forhold til tommelen! Du tenker ikke så mye over at du har den, men du verden som du lengter om du mister den. Som tvilling har dere alltid en å klemme, en å klore, en å lene seg på, en å leke med. En som alltid står ved din side.

Alle søsken har det jeg beskriver over, men som mange tvillinger har bekreftet, så er det virkelig ikke det samme. Et tvillingbånd er helt spesielt, og noe kun tvillinger virkelig kan forstå.

 

 

Smokkesvaiing og verdens beste latte

Reklame | Møkkamor av Tuva Jorfald (Møkkamor sjæl)

Vi hadde akkurat flyttet og minsten hadde byttet barnehage.

Alle som har hatt tilvenning til ny barnehage med små barn vet at det er én ting som er utrolig viktig: At barnet har smokken og kosen sin hvis han bruker sånt.

Men denne gangen glemte jeg det!

Jeg var så opptatt av leveringen og å komme meg unna etter en lang sommerferie for en stor del alene med to barn, at jeg løp av gårde, med smokken.

Jeg var ikledd kort skjørt og støvletter med høye hæler.

Nu jævlarr skulle mor ha litt fri på kafé den lille stunden toåringen kunne være alene denne første gangen jeg gikk fra ham.

Litt beveget var jeg så klart, men jeg har levert barn i nye barnehager såpass mange ganger etter hvert, så jeg gråter ikke lenger.

Jeg visste dessuten at han var i de beste hender. Bedre enn mine møkkahender etter alle disse ukene.

Så jeg løp gjennom parken som barnehagen ligger i, kastet meg i bilen, skrudde på høy musikk og kjørte av gårde, nesten lykkelig.

Endelig var jeg alene! Endelig!

Men jeg hadde kjørt i nøyaktig tre minutter da de ringte fra barnehagen.

–       Vi finner ikke smokken hans, og han vil ha den.

Faen, faen. Jeg kjente på lommen min. Jepp, der var den. Behov for kafébesøk brått byttet ut med enorm omsorgsfølelse for liten sønn og dårlig mor-følelse for å ha hatt mer behov for å komme meg av gårde enn å klare å huske å legge igjen ett av to ekstremt viktige objekter denne dagen.

–       Sorry, kommer så fort jeg kan.

–       Fint, ikke kom inn, vi kommer ut og henter den. (Alle som har hatt barn på barnehagetilvenning vet også at barnet for alt i verden ikke må se mamma når han først er levert. Da blir det krig og krise, og så får ikke mamma dratt noe sted likevel.)

–       Ok, jeg er der om et par minutter.

Jeg tok en stygg u-sving og freste tilbake mot parken.

Så skulle jeg være smart; jeg skulle finne en snarvei, ikke kjøre helt tilbake dit jeg hadde kommet fra, så det skulle gå fortest mulig, for vår begges del.

Jeg parkerte bilen på et hjørne der jeg så en sti gå inn mellom trærne i parken, og løp innover, med smokken i venstre hånd for å være sikker på at jeg ikke glemte den i bilen.

Men så svingte stien mot venstre, stikk motsatt av der hvor jeg var sikker på at barnehagen lå. Til og med mot andre siden av et lite vann.

Så jeg måtte ta til høyre, på en veldig mye mindre sti, som kanskje ikke en gang var en sti, bare en tilfeldig natursti.

Og så måtte jeg ta enda mye mer til høyre, for denne lille sti-liknende veien tok også mer til venstre enn der barnehagen måtte ligge.

Nå klatret jeg faktisk oppover en skråning, uten sti i det hele tatt, ikledd dette korte skjørtet, de høye hælene, og smokken høyt hevet i venstre hånd. Jeg skled og falt et par ganger, og fikk søle på høyre hånd og knærne, men fortsatte så klart ferden mot barnehagen med dette livsviktige objektet for min lille (eneste) sønn. Han trengte smokken, smokken skulle frem, fort, koste hva det ville.

(Og jeg skulle ut i verden igjen, med eller uten søle på knærne.)

Nå så jeg etter hvert barnehagen, men mellom den og meg, et kjempehøyt gjerde. Jeg kunne ikke gå ned igjen, det ville ta for lang tid og være altfor pes.

Jeg hadde beveget meg nok nå, rundt i denne parken. (Faen, at ikke vi valgte en annen barnehage!).

Så jeg fant en del av gjerdet som så noenlunde solid ut, og begynte å klatre. Men gjerdet var ikke solid i det hele tatt, heller ikke her. Det var snarere en forrædersk jævel, uten hold, og da jeg omsider hadde kommet meg opp på toppen, begynte hele dritten å svaie frem og tilbake.

Jeg hang på, med venstre hånd nå klamrende om gjerdet med fingertuppene, smokken inne i hånda.

Så måtte jeg bare ta sats og sparke fra, i det som ikke var noe å sparke i.

Og gikk på trynet ned i en busk.

Jeg reiste meg fort opp og tittet meg rundt, i håp om at ikke noen hadde sett meg. Men rett mot meg kom en koselig, annen dame som også hadde barnet sitt på tilvenning, men som var litt mindre ivrig på å komme seg avgårde og heller ventet utenfor.

–       Hei, de bad meg ta imot smokken hans og levere den til dem i gangen.

–       Ja, tusen takk.

Jeg gav henne smokken. Den hadde litt jord på, men det fikk være greit.

–       Han er så liten, lo hun. De bærer ham rundt hele tiden.

–       Ja.

Jeg tenkte på hvor liten han var.

Lurte et øyeblikk på om jeg egentlig burde ha ham i barnehage i det hele tatt, eller om ikke jeg burde båret ham rundt hele tiden.

Snart var han jo stor.

Men bare et bittelite øyeblikk, før jeg løp den veien jeg kunne ut av sabla parken og freste av gårde igjen.
 

Vil du lese de tekstene som kom med? Trykk HER for å kjøpe boken. 

Ønsker du å vinne en Møkkamorbok? Legg igjen en kommentar. Husk å bruke en gyldig epostadresse for at vi skal kunne kontakte deg (den er anonym for andre lesere).

Konkurransen avsluttes kl.22 22.08.18 og vinner annonseres i kommentarfeltet. Lykke til!
**Vinner er trukket og kontaktet**

Tenk om himmelen faller ned

Hadde noen sagt før jeg fikk barn hvor mye jeg skulle bekymre meg for dem, hadde jeg fnist diskré, etterfulgt av en passelig ufin himling med øynene.
«Særlig!», liksom. Vel, det skulle vise seg at det ikke varen overdrivelse. I mitt tilfelle heller en underdrivelse. Det skal sies at jeg muligens er en smule over gjennomsnittet bekymret… Selv om sjansen for at himmelen faller ned er særdeles liten, er den der.
Ergo, det kan skje. 

Så ligger det der da. Det hjelpeløse spedbarnet. Som jeg skal holde liv i. Ehe. Er det normalt at det ruller sånn med øynene? Skal det puste så fort? Sover det for mye? For lite? Skal det lage sånne lyder? Er det normalt? Tusen spørsmål!


Dagene går og vi finner ut av det. Men så snart jeg setter en bekymring på toget, så kommer den neste. Faren for krybbedød avløses av faren av å bli kvelt av brorens lego, for så å bekymre meg for at toåringen skal bli påkjørt av en buss fordi jeg så vekk i ett sekund, eller for at det selvstendige barnet som eeeeendelig kan gjøre noe selv, ikke kommer hjem igjen når det skulle. For ikke å snakke om hvem som skal få lurt i barna grønnsaker når stavmikseren min og jeg ikke er der sammen med dem. Den ene bekymringen avløses av den andre. Til tider føles det som om de samles mer som pingviner som holder varmen. Tett i tett.


Når de to første var små, lengtet vi etter tiden hvor vi kunne snu ryggen til i fem minutter. Ah, drømmen om å få tisse alene! Sove hele natten! Så kom den tiden. Deilig det….? Men hvordan skulle jeg vite hvor de var når de bare kunne gå ut selv? Hvordan skulle jeg kunne passe på dem da? Iiiik! Jammen var det ikke så dumt når de var mindre og jeg hadde kontroll på dem, gitt!

Hver sin alder, hver sin sjarm. Hver sin alder hver sin bekymring? Den ubetingede kjærligheten er nådeløs. Derfor tror jeg bekymringene, for mine barn, vil følge meg. Alltid. Jeg er kanskje ikke fullt så sjarmerende som 90-åring, men heeeelt sikkert (minst?) like bekymret for ungene. Føler de at de må ta vare på meg? Tar de tranen sin? Bytter de truse hver dag? 

Allikavel, så er jeg evig takknemlig for dem alle fire…

Mine beste tips for overnatting ute med barn!

Jeg har alltid vært glad i å være ute i naturen. Jeg sov under åpen himmel (uten voksne) fra jeg var 7-8 år. Det er noe helt eget med å puste inn den friske luften, høre lydene fra skogen og titte opp på stjernene. Det gir meg en ro og en følelse som jeg ikke finner noe annet sted.

Etter at vi fikk barn, har det blitt mye mindre av disse nettene utendørs. Tanken på alt som skulle planlegges og tilrettelegges for å få en behagelig natt ute, gjorde at det ble mye lettere å bare la det være. Men da minstemann (nr.5 i rekken) var over ett år og ennå ikke hadde vært med på overnatting, bestemte jeg meg for å gjøre noe med det. Jeg satte meg et mål: 10 netter ute med ungene i løpet av året. 

Å sette meg et konkret mål, er det lureste jeg har gjort for å klare å komme oss ut på tur. Vi har til nå hatt 6 netter ute. Vi har sovet i telt i skogen, i lavvo på fjellet, under åpen himmel på heia og i en grillhytte i skogen. Vi har fått noen erfaringer, og vi har opplevd ren magi. Og ikke minst har vi lært at det å sove ute med barna ikke er vanskelig i det hele tatt!

Ved å dele noen av mine erfaringer og beste tips, håper jeg det kan inspirere flere til å ta med seg ungene ut. Jeg håper det kan være med på å vise at det ikke trenger å være vanskelig, og at man ikke trenger all verdens med utstyr for å få det til. 

 

Her er mine tips:
-sett deg et konkret mål. Da er det lettere å gjennomføre.

-sjekk værmeldingen, og la den avgjøre når man skal dra på tur. Ingen god opplevelse å sove ute i regnvær første turen.

-La første turen være i nærheten. I et område dere er kjent, og som man ikke må gå så langt for å komme til. Ta gjerne bilen og parker i nærheten av campen.

-Ta det i barnas tempo, d.v.s beregn GOD tid. Tid til å leke langs veien. Tid til å utforske og snakke om ting dere ser på turen. Det kan være at noen av de beste minnene fra turen, er noe dere opplever på turen mot campen.

-La barna bære en sekk hver. Etter alder og evne selvsagt, men likevel NOE. Det gir en følelse av mestring, og at de er med og bidrar. Et tips kan være å bære en drikkeflaske i sekken.

-Ha med ferdig niste. Lag gjerne mat ute, men ha alltid noe mat lett tilgjengelig. 

-Glem leggetid. Når vi er på tur, legger barna seg gjerne litt seinere enn vanlig. Ofte legger vi oss samtidig. Hvis du er forberedt på det, slipper du den frustrasjonen. Det er jo ofte etter det blir mørkt, at det er spennende. Og når det er mulighet for å brenne bål, er det kjempe koselig å la barna oppleve leirbål. Og vær forberedt på at du kanskje ikke får så mye søvn som du pleier når du sover hjemme. I alle fall ikke den første natten ute.


-Ikke frys. holder man seg varm og tørr, er mye gjort. God sovepose og liggeunderlag er viktig. Ha med et ekstra skift (gjerne ull), en varm genser til kvelden, lue/votter til å ha på om natten. Sommernetter kan også være kalde. Jeg liker også å ha med en tynn skall-dress til minstemann, til å ha på om morgenen. Også har jeg alltid med et ullpledd i tilfelle noen fryser.

-førstehjelpsutstyr i tilfelle noen er uheldig.

-Myggspray. Myggnetting om sommeren.

-Er det tørt ute, fungerer det greit med joggesko. Er det vått kan man bruke gummistøvler. Skal man gå i skogen, kan det være lurt med gummistøvler siden det kan være huggorm.

-Ha med noe å leke med: en hengekøye er gøy, spikkekniv, lag barkebåt og pil og bue. La barna samle “skatter” som de kan ta med seg hjem.

-Hodelykt. Gjerne en til hver.

-gå på do før dere legger dere.

-Ha varmt vann i termos, så dere lett kan lage kakao til frokost.

Punktene over er av egne erfaringer. Vi har blitt myggspist, glemt å gå på do før leggetid, stresset mer enn nødvendig for å komme frem til campen og hatt med for komplisert tur-mat. Men ingen av de turene var likevel noen dårlig opplevelse. 

Det er så mange fantastiske eventyr som venter der ute! Et av mine aller beste minner, er fra første turen vi hadde med minstemann. Vi sov under åpen himmel i skogen, ikke langt hjemmefra. Han våknet midt på natten, kikket rett opp på stjernehimmelen og utbrøt: “woooow” med et blikk som var ubetalelig. Dette er noe han husker og snakker om ennå.

Nå gleder meg til høstnetter med bål under nattehimmelen. Jeg gleder meg til ungene skal komme med en neve blåbær og kantareller til å ha i pannekakene. Men mest av alt, til å våkne opp sammen med barna ute i det fri. Den følelsen.

Jeg deler litt bilder fra turene våre på instagram (elisebilder) og på snapchat (elisedenkuleste), og jeg deler gjerne erfaringer hvis noen lurer på noe mer. 

-kom dere ut! kom dere ut!