#takkmamma og #takkpappa

Visste du at ungdom i barnevernet ikke har rett på hjelp etter fylte 18 år?
Hvor mange ganger har du hatt behov for en forelder, etter 18-årsdagen din?

Mammabanden heier på barnevernbarna, og deres kamp for ettervern! Landsforeningen for barnevernsbarn og Fellesorganisasjonen samler nå inn underskrifter som støtter deres krav om lovfestet rett til ettervern for barnevernsungdom frem til og med 25 år. 
Bli med, og signer oppropet før 16. september her: opprop.net/takkmamma

 

#takkmamma og #takkpappa for alt jeg har fått hjelp med opp gjennom årene!
Jeg har ikke oversikt over alle gangene jeg har bedt mamma eller pappa om hjelp i voksen alder. 18 år og bilen som hadde fått motorstopp. 20 år og ingen penger til mobilregning fordi jeg ikke fulgte godt nok med på kontoen. 23 år og døddrukken på en nyttårsaften altfor langt hjemmefra til å kunne gå hjem. 25 år og forsto ikke helt ordlyden i den kontrakten jeg måtte skrive under. 27 år og hjelp til å kjøre flyttelass, atter en gang. 30 år og enda ikke voksen nok til å klare alt selv. 32 år nå, og kan fremdeles ringe og spørre om hjelp når jeg trenger det. Jeg er så takknemlig for at jeg har hatt, og har, noen å lene meg på og spørre til råds! Selv nå som jeg har bikket 30, men særlig i årene etter at jeg fylte 18.
– Maria

 

#takkmamma og #takkpappa, for alle gangene dere hjelper meg med å tenke høyt når jeg må ta vanskelige valg i voksenlivet! Det er ikke nødvendigvis så enkelt å være voksen alltid. Da er det ekstra godt å kunne snakke med de voksne jeg kjenner best. Noen ganger vil jeg ikke innrømme at jeg trenger hjelp, eller i det hele tatt vil ha hjelp. Men så får jeg hjelp likevel. Takk mamma og pappa, for at dere har heiet på meg til tross for alle bekymringene dere kanskje har hatt. Takk for at dere har støttet meg i å ta utrygge valg, fordi det var det som føltes rett for meg. Takk for at dere alltid svarer på telefonen, og hører på mine stadig nye påfunn.
-Thea

 

Ungdom i barnevernet har ikke noe lovfestet ettervern. Når de blir 18, er det ikke lenger bare å plukke opp telefonen og ringe. Signér oppropet for å krevet at loven endres slik at disse ungdommene også kan få hjelp og støtte de første årene i voksenlivet.

Takk for at du bryr deg! 💛

Vil du ha litt påfyll, eller kanskje full pupp?

Vi i Mammabanden elsker det vi holder på med. Vi elsker å stelle i stand temadager om ting vi bryr oss om, vi elsker å lage morsomme sketsjer og vi elsker å snakke med alle dere som følger oss. For at vi skal ha mulighet og tid til å gjøre enda mer av det vi elsker, så har vi opprettet en Patreon-side. 

Patreon er en plattform der de som ønsker det kan gi støtte, slik at innholdsskapere kan få muligheten til å lage mer og bedre innhold. Tilbake får de som støtter oss tilgang på det lille ekstra. 

For fra under 30 kroner i måneden kan dere som velger å være våre Patrons, få tilgang på helt eksklusivt Mammabanden-materiale. I tillegg til det vi allerede deler i sosiale medier, har vi lyst til å ta dere med på alt det morsomme vi finner på, og vi har lyst til å bli enda bedre kjent med dere.

Vi kommer til å fylle Patreon-siden vår med mye gøy i tida fremover. Det blir blant annet eksklusive videoer, egne innlegg kun for dere og morsomme klipp og bloopers.

«Påfyll», «Det lille ekstra» og «Full Pupp» er de tre forskjellige alternativene til medlemskap som vi har kommet opp med. Mens «Påfyll» gir deg tilgang til ekstramateriale i form av filmsnutter og bloopers for tre dollar i måneden, vil «Det lille ekstra» tillegg gi tilgang på en live-sending som forteller litt om hva vi jobber med og gi muligheten til å stille kjappe spørsmål. «Påfyll koster fem dollar i måneden.

Når Mammabanden går inn for noe, så gir vi alltid full pupp. Nå ønsker vi å dele «Full pupp» med dere. For 12 dollar i måneden får du være med i en hemmelig Facebook-gruppe, der du kan henge med oss og snakke om alt mellom himmel og jord. Vi håper du vil være en del av gjengen, og være med på å komme med innspill og inspirasjon til blant annet temaer og gjester i gruppa vår. 

Vi i Mammabanden brenner for å vise et mer nyansert bilde av foreldrelivet i sosiale medier. Akkurat det vil vi kunne gjøre på en enda bedre måte enn noen gang, dersom du vil støtte oss på veien.  Dette blir gøy!

Klikk her for å komme til Patreon.

Smokkesvaiing og verdens beste latte

Reklame | Møkkamor av Tuva Jorfald (Møkkamor sjæl)

Vi hadde akkurat flyttet og minsten hadde byttet barnehage.

Alle som har hatt tilvenning til ny barnehage med små barn vet at det er én ting som er utrolig viktig: At barnet har smokken og kosen sin hvis han bruker sånt.

Men denne gangen glemte jeg det!

Jeg var så opptatt av leveringen og å komme meg unna etter en lang sommerferie for en stor del alene med to barn, at jeg løp av gårde, med smokken.

Jeg var ikledd kort skjørt og støvletter med høye hæler.

Nu jævlarr skulle mor ha litt fri på kafé den lille stunden toåringen kunne være alene denne første gangen jeg gikk fra ham.

Litt beveget var jeg så klart, men jeg har levert barn i nye barnehager såpass mange ganger etter hvert, så jeg gråter ikke lenger.

Jeg visste dessuten at han var i de beste hender. Bedre enn mine møkkahender etter alle disse ukene.

Så jeg løp gjennom parken som barnehagen ligger i, kastet meg i bilen, skrudde på høy musikk og kjørte av gårde, nesten lykkelig.

Endelig var jeg alene! Endelig!

Men jeg hadde kjørt i nøyaktig tre minutter da de ringte fra barnehagen.

–       Vi finner ikke smokken hans, og han vil ha den.

Faen, faen. Jeg kjente på lommen min. Jepp, der var den. Behov for kafébesøk brått byttet ut med enorm omsorgsfølelse for liten sønn og dårlig mor-følelse for å ha hatt mer behov for å komme meg av gårde enn å klare å huske å legge igjen ett av to ekstremt viktige objekter denne dagen.

–       Sorry, kommer så fort jeg kan.

–       Fint, ikke kom inn, vi kommer ut og henter den. (Alle som har hatt barn på barnehagetilvenning vet også at barnet for alt i verden ikke må se mamma når han først er levert. Da blir det krig og krise, og så får ikke mamma dratt noe sted likevel.)

–       Ok, jeg er der om et par minutter.

Jeg tok en stygg u-sving og freste tilbake mot parken.

Så skulle jeg være smart; jeg skulle finne en snarvei, ikke kjøre helt tilbake dit jeg hadde kommet fra, så det skulle gå fortest mulig, for vår begges del.

Jeg parkerte bilen på et hjørne der jeg så en sti gå inn mellom trærne i parken, og løp innover, med smokken i venstre hånd for å være sikker på at jeg ikke glemte den i bilen.

Men så svingte stien mot venstre, stikk motsatt av der hvor jeg var sikker på at barnehagen lå. Til og med mot andre siden av et lite vann.

Så jeg måtte ta til høyre, på en veldig mye mindre sti, som kanskje ikke en gang var en sti, bare en tilfeldig natursti.

Og så måtte jeg ta enda mye mer til høyre, for denne lille sti-liknende veien tok også mer til venstre enn der barnehagen måtte ligge.

Nå klatret jeg faktisk oppover en skråning, uten sti i det hele tatt, ikledd dette korte skjørtet, de høye hælene, og smokken høyt hevet i venstre hånd. Jeg skled og falt et par ganger, og fikk søle på høyre hånd og knærne, men fortsatte så klart ferden mot barnehagen med dette livsviktige objektet for min lille (eneste) sønn. Han trengte smokken, smokken skulle frem, fort, koste hva det ville.

(Og jeg skulle ut i verden igjen, med eller uten søle på knærne.)

Nå så jeg etter hvert barnehagen, men mellom den og meg, et kjempehøyt gjerde. Jeg kunne ikke gå ned igjen, det ville ta for lang tid og være altfor pes.

Jeg hadde beveget meg nok nå, rundt i denne parken. (Faen, at ikke vi valgte en annen barnehage!).

Så jeg fant en del av gjerdet som så noenlunde solid ut, og begynte å klatre. Men gjerdet var ikke solid i det hele tatt, heller ikke her. Det var snarere en forrædersk jævel, uten hold, og da jeg omsider hadde kommet meg opp på toppen, begynte hele dritten å svaie frem og tilbake.

Jeg hang på, med venstre hånd nå klamrende om gjerdet med fingertuppene, smokken inne i hånda.

Så måtte jeg bare ta sats og sparke fra, i det som ikke var noe å sparke i.

Og gikk på trynet ned i en busk.

Jeg reiste meg fort opp og tittet meg rundt, i håp om at ikke noen hadde sett meg. Men rett mot meg kom en koselig, annen dame som også hadde barnet sitt på tilvenning, men som var litt mindre ivrig på å komme seg avgårde og heller ventet utenfor.

–       Hei, de bad meg ta imot smokken hans og levere den til dem i gangen.

–       Ja, tusen takk.

Jeg gav henne smokken. Den hadde litt jord på, men det fikk være greit.

–       Han er så liten, lo hun. De bærer ham rundt hele tiden.

–       Ja.

Jeg tenkte på hvor liten han var.

Lurte et øyeblikk på om jeg egentlig burde ha ham i barnehage i det hele tatt, eller om ikke jeg burde båret ham rundt hele tiden.

Snart var han jo stor.

Men bare et bittelite øyeblikk, før jeg løp den veien jeg kunne ut av sabla parken og freste av gårde igjen.
 

Vil du lese de tekstene som kom med? Trykk HER for å kjøpe boken. 

Ønsker du å vinne en Møkkamorbok? Legg igjen en kommentar. Husk å bruke en gyldig epostadresse for at vi skal kunne kontakte deg (den er anonym for andre lesere).

Konkurransen avsluttes kl.22 22.08.18 og vinner annonseres i kommentarfeltet. Lykke til!
**Vinner er trukket og kontaktet**

Mammabanden, nå med blogg!

Du følger oss kanskje på Snapchat, Instagram eller Facebook? Kanskje dette er første gang du hører om oss? På denne bloggen skal du få et litt annet innblikk i Mammabanden, men også innlegg med saker vi har tatt opp på Snapchat, men som har blitt borte fra MyStory; her skal alt samles!

Vi håper du ønsker å følge oss videre, enten du er helt nyinformert om oss, eller en trofast følger. Vi gleder oss!

Beste hilsener,
Mammabanden