Forbanna bukser

Sjekk den rompa, YES! Jeg trodde aldri denne dagen skulle komme. Endelig kommer jeg meg oppi yndlingsbuksa mi igjen. For et stort øyeblikk! Det er like før jeg får en tåre i øyekroken. Ikke har jeg jobba hardt for dette heller.  

Som mange av dere kanskje vet så har jeg ikke rumpe. Altså sånn (litt) seriøst. Jeg har bare lange ben og hål i ryggen. Men denne buksa bare fikser biffen. Litt. Jeg har mange ganger vurdert å få meg et slikt rumpeinnlegg. Altså ikke noe jeg legger inn i rumpa.. Men som et BH-innlegg. Bare at det er som en truse. Men truseinnlegg blir litt feil å kalle det. Nei, det er ikke for å imponere noen, men for at bukser i det hele tatt skal passe meg.  

Selv om jeg kom oppi buksa har jeg et problem. Et stort problem.  

Problemet nå er at om buksene passer i livet blir de løse i ræva. Passer de over rumpa blir de for stramme i livet. Jeg kan ikke akkurat bestille skreddersydde klær heller..  


I ren desperasjon prøver jeg på å utvide denne buksa litt i livet.

Men jeg føler bare at buksa presser blindtarmen min opp i halsen…  

Jeg kan ikke finne en vegg å lene meg inntil hver gang jeg skal sette meg ned heller..  

Nei, nå må jeg puste litt.

Puuuuuh..

Amming viktigere enn mamming?

Etter elleve dager med amming fikk jeg vondt. Blodet rant, niplene var så såre og vonde at jeg måtte gå toppløs hjemme. Når babyen rapa så det ut som om hun hadde spist fiskeboller i hvitsaus med ketchup… Nasty, jeg vet… De første sugene var rene torturen. Det gikk seg til heldigvis, men produksjonen min var laber og har vært det med alle tre. 

Før jeg ble gravid første gang så satt jeg med inntrykket av at alle kan amme, alle amme. Jeg husker også at jeg bet meg merke i en kommentar på et forum der det sto at de som ikke ammer var noen idioter, og at barnet kunne bli tilknytningsskadet. På det tidspunktet så kunne jeg ikke forstå hvorfor noen valgte å gi morsmelkerstatning fremfor den fantastiske morsmelka. Selvfølgelig skulle jeg amme. Bare gi meg en baby og litt melk i puppene så fikser jeg det. Lite visste jeg om melkespreng, såre nipler, og sugerefleks. Det var heller aldri snakk om at vi alle er forskjellige og at noen faktisk må jobbe hardt for å holde melkeproduksjonen oppe.

Så det er ikke så rart at jeg ble utrolig lei meg når jeg ikke fikk det til? Jeg husker at jeg lenge slet med følelsen av å ikke være god nok. Ubrukelig. Etter utallige besøk hos helsesøster, råd fra ammehjelpere og venninner som hadde melk nok til å mette en hel familie så kasta jeg inn håndkle. Skammen over å kanskje gjøre barnet mitt tilknytningsskadet var så stor at jeg kunne lyve når jeg fikk spørsmål om amming. Gurimalla så mange som spør om den amminga. Det var nok helt sikkert for å ha noe å snakke om, kanskje de hadde slitt selv. Ikke vet jeg. Jeg var så sårbar. Jeg følte virkelig et slags press. Ammepress. 

Nå i etterkant har jeg lest mange historier om sultne barn, stress, depresjon som er knyttet opp til nettopp amming/morsmelk. Det var en mamma som skrev at hun var besatt av å få til ammingen og å få opp melkeproduksjonen. Hun ga opp etter 4 måneder med smerter og lite fremgang. Og hun var veldig lei seg for alle disse ukene hun skulle ha brukt på å bli kjent med sønnen sin. Tiden hun skulle nyte sammen med sønnen hadde hun mistet på grunn av at hun og nesten alle rundt henne hadde så fokus på amming. Jeg er helt sjokkert og rørt over hvor mye enkelte av oss mødre går igjennom for å gi barna den morsmelka. Noe som stikker i hjertet er at det er flere som nevner at de føler seg som en mislykka mor. Vi må bli flinkere til å gi uttrykk for at det er greit å gi seg, før man sliter seg ut. 

Jeg husker at jeg lista meg rundt i leiligheten. Jeg var livredd for at babyen min våkna og skulle ha mat. Det skal jo ikke være sånn? Jeg hadde venta i så mange måneder på at hun skulle komme til verden. Hensikten var jo ikke at jeg skulle ønske at hun sov hele tiden… 

Det var en dame som skrev til meg at etter flere uker med en baby med dårlig sugetak og brystbetennelse så var det viktigste for henne mamming. Jeg elsker ordet, mamming. Mamming går ut på å ha overskudd til barnet sitt, glede seg over tiden man har sammen med det.

Når alt kommer til alt så er det viktigste at barnet blir mett. Så hvordan folk folk velger å mate barnet sitt burde jo være… Nei vent, det er opp til en selv. 

Jeg er redd

 
Jeg kan ikke høre pusten hennes. Hun ligger i vår seng med ryggen til min høyre side. Forsiktig men raskt smyger jeg hånda mi inn under dyna som ligger over henne, jeg plasserer håndflaten min over hennes rygg. Det tar to sekunder før en varm ro strømmer igjennom hele kroppen min. Jeg kan kjenne at hun puster. Jeg kan kjenne at lungene hennes jobber. Jeg kan kjenne at hun lever. Det er nesten som om at jeg kan høre hjertet hennes banke gjennom armen min. Som om kroppen hennes sender meg noen helt egne signaler, signaler som er spesialisert til meg; Ta det rolig mamma, jeg er ok. Kroppen hennes er et lite maskineri, som jeg har vært så heldig å ha fått være med på å starte opp. Det slår meg at alt er perfekt. Jeg føler meg som en stolt entreprenør. Tenk at sammen med Tobias har jeg laget dette fantastisk flotte lille mennesket som ligger ved min høyre side. Jeg blir faktisk rørt når jeg tenker på det. Samtidig blir jeg redd. 

 
Jeg kan ikke si at jeg har skissert opp noen SWOT-analyse når det kommer til dette mennesket jeg har tatt ansvar for å følge opp. Med livet som sin største konkurrent vil hun definitivt møte noen styrker, svakheter, muligheter og trusler som selv ikke en analyse kunne ha avdekket. Ved siden av alt det gode, vet jeg også at det er farer som lurer der ute. Krig, kriminalitet og sult for å nevne noen. Men det jeg frykter nå er er mye simplere. Jeg frykter fellene. Hetserne, mobberne, trollene, menneskene med dårlige baktanker, for ikke å glemme janteloven. Jeg frykter de menneskene som kanskje vil fortelle henne eller andre at man ikke er god nok. De som sier at andre ikke kommer til å klare å oppnå det de vil i livet. De som legger seg opp i hva andre har på seg, hvilken hårfarge de velger eller hvilken yrkesretting og utdannelse man ender opp med. De som alltid vil, uansett hva man gjør eller sier, rakke ned på deg. De som tar bilder av situasjoner for så henge de ut i sosialemedier i stedet for faktisk gjøre noe med situasjonen der og da. De som antar. Det jeg kanskje frykter aller aller mest er at hun skal bli en av de. Det er så enkelt, så fort gjort. Være en del av gjengen. 

Derfor berømmer jeg noen ganger bloggere som Sophie Elise og Anette Marie. Mennesker som gjør sin egen greie, tross motvind eller medvind, mennesker som faktisk gjør det de vil, ikke det alle rundt forventer av en. For livet har man bare en gang, og det ville være fryktelig dumt å kaste det vekk på noe man virkelig ikke elsker.  

Til en utslitt mamma eller pappa

                                         

Fellesferien er akkurat over og det er fortsatt noen dager til barnehage og skolestart starter. Det føles kanskje som om at du har vært på et tre uker langt rave-party i Magaluf. En helg som aldri tar slutt! Du føler deg utslitt og hjernen din har allerede laget en beredskapsplan på hvordan du skal overleve de neste dagene. Ferie er slitsomt. Du gleder deg til å sende ungene vekk, du gleder deg til å gå på jobb og du gleder deg til hverdagen endelig kommer.

Samtidig så ligger samvittigheten din å trykker. ?Hvorfor er jeg tom for tålmodighet? Hvorfor sitter jeg her å ønsker meg barnefri?? For når alt kommer til alt så har du jo fått barn nettopp for å nyte tiden sammen med de. Du elsker de jo.

Etter å ha snakket med over hundre andre foreldre så har jeg, eller rettere sagt vi, noe å fortelle deg: Du er ikke alene!

Som ei sa: Ingen gleder seg mer til ferien starter, og ingen gleder seg mer til ferien slutter, enn oss foreldre!

La oss også snakke litt om forventninge: Lenge før ferien skroller vi oss igjennom en haug med perfekte feriebilder i diverse sosiale medier. Forventningene om at alt hele tiden skal være så forbanna hyggelig stiger. Det samme gjør forventningene om at man hele tiden gjøre noe. Det forventes forresten også at du skal dra ut å nyte alle dagene med fint vær (som det har vært mange av i år).

Selv om du elsker barna dine så betyr ikke det at det er mindre slitsomt. Ferien har et annerledes tempo. Det er varmt og det er lyst og de sover ikke slik de pleier. Matpakken er bytta ut med sene og lange frokoster. Barna blir minst like utålmodig som deg, og det skal mye til for at du skal klare å holde aktivitetsnivået de har i barnehagen eller på skolen. For ikke å glemme at man går oppå hverandre tjuefire timer i døgnet. Her kommer også søskenkranglingen inn. I tillegg skal du stå for gjennomføring av dagene. Lista over årsaker til utmattelsen din er lang.

Ikke misforstå meg, det er deilig med ferie. Eller, det er deilig i de øyeblikkene ungene smiler og er fornøyd. Det er deilig når de sitter ved siden av hverandre på plenen og leker rolig sammen med noen kongler. Ingenting slår ansiktene deres når de får en is etter frokost, eller til frokost for den saks skyld.

Poenget er bare at det er lov å være sliten. Så jeg tenker at selv om du (og jeg) er på randen nå, så trenger vi ikke ha dårlig samvittighet. Vi har nok allerede skapt mange gode sommerminner med barna våre. Det er lov å se frem til hverdagen, rutinene og ikke minst glede seg til å komme ajour med klesvasken.

For nå gleder iallefall jeg meg til høst, regn og en bedre samvittighet.

Hilsen Karoline og gjengen