Den moderne husmorferien

Det blir fort mye å bære på når man skal bo i telt i over en uke.

Husmorferie. Et ord vi kvinner bruker når vi, formodentlig med glimt i øyet, snakker om ei litta pause fra familien. Fri fra barn og eventuell partner. Gjerne skikkelig, ekstra megafri hvis man står med det ene beinet i midtlivskrisa og det andre i en yttergang med søtten par sko, to barnevogner, syv regnjakker og tretten single sokker. Jeg er ikke helt der enda, men ? let?s face it ? det er strengt tatt mest fordi leiligheten min ikke har noen yttergang. 

Fra gammelt av, var husmorferien et ?sosialt hjelpetiltak [der] staten gav støtte til kortvarige ferieopphold for vanskeligstilte husmødre med barn?. I dag brukes begrepet nærmest utelukkende når det er snakk om en forelder som reiser bort uten barn og partner; som oftest en natt eller to, men også lenger. Husmorferien kan være så mangt. En natt hos ei venninne, eller en uke i syden. Her er det ingen fasit, og alt er lov!

Er det? Er virkelig alt lov? Selvfølgelig, så lenge det passer for akkurat deg og din familie. Men så er vi så sårbare som foreldre. Kanskje fordi man overhørte noen som prata i telefonen mens de sto i kø på butikken: ?jeg fatter ikke hvorfor hun fikk barn engang, jeg, når hun liksom trenger ferie fra dem? Hæ? Ferie fra sine egne barn. Nei, fy søder, stakkars barn!? Eller kanskje var det et foruminnlegg der noen skrev hvor sykt egoistiske de synes folk som reiser på ferie alene er. Eller kanskje er det en svigermor som rynker på nesa og prøver å snakke partneren til å tro at det må være noe galt med forholdet siden den ene vil reise bort en tur uten Familien AS på lasset. Ja, kanskje noe sånt. 

Jeg er student, og vårsemesteret dette året var tungt. Beintøft. Ikke bare holdt jeg på å ramle av studiene, men jeg var jammen meg på god vei til å kjøre forholdet mitt i grøfta også. Sur, sliten og sinna. God stemning. Jeg lengtet etter ferie. Lengtet meg så inderlig bort fra alt. Følte jeg drukna i jobb, og ? når jeg ikke var på jobb ? i kaoset på innsiden av mitt eget hode. I en samtale med en rådgiver ved universitetet fikk jeg på et eller annet tidspunkt plumpet ut med disse tankene. Jeg vil bort fra hverdagsmaset. Orker ikke. Tenker på en ferie, en festival jeg kunne tenkt meg å dra på, men føler det er så egoistisk nå som jeg har familie…

Det synes jeg virkelig du skal gjøre, sa han, før han delte en liten historie fra sitt eget liv, fra da han selv hadde tatt valget om å sette seg på et fly og bare leve litt annerledes en stund. Han fyrte oppunder den lille gnisten jeg hadde, og sakte men sikkert ble det en flamme ut av det. Jeg snakket med kjæresten min. Vi hadde ingen mulighet til å dra på en ferie sammen, så hvis jeg skulle dra, var det uten både barn og partner. Vi snakket økonomi og praktiske detaljer. Og vi snakket om hvorfor jeg følte jeg trengte denne ferien. Hvorfor jeg følte jeg i det hele tatt kunne kommer her og foreslå å bruke en slik sum penger på meg selv. For følelsen av å være egoistisk, den satt i. Lenge. Den sitter vel egentlig litt i enda.
 

Denne velkomsten lover godt!

Men vet dere hva? Jeg valgte å ignorere den lille stemmen som prøvde å fortelle meg at jeg var en egoistisk mamma. Jeg ignorerte stemmen som prøvde å få meg til å ligge våken og fundere på hva svigermor ville tenke om meg. Jeg avviste vennlig stemmen som prøvde å hinte til at det var noe seriøst galt med hodet mitt, som i det hele tatt kunne tenke på å gjøre noe sånt. Og det, folkens, det er jeg så glad for i dag!

Jeg har vært på festival alene én gang tidligere, på Glastonbury i 2010. Den gangen snakket jeg knapt med folk de fem dagene festivalen varte. Det var en fantastisk tur, for all del, men det var ensomt. Life of hardbarka introvert, sier jeg bare, it ain?t easy! Jeg var derfor ekstra motivert for å gjøre en skikkelig innsats denne gangen, og jeg starta i god tid i forkant. Lette etter folk på nett, og prata med folk før jeg dro nedover. Alt på flyet traff jeg det som skulle bli min første nye bekjente, og vi endte opp med å campe sammen. I løpet av de 11 dagene jeg var der traff jeg utrolig mange flotte mennesker, og er i dag et lite knippe venner rikere.
 

Festival er fest og moro, men også mye avslapning og kos.

Hadde noen sagt til meg for et halvt år siden at jeg i sommer skulle tilbringe ti netter i telt i Ungarn i sommer, så hadde jeg nok bare ristet på hodet og lurt på om de ikke var litt koko. Men plutselig så bare? shit, her er jeg. Og jeg har det godt med meg selv. Det unner jeg meg. Og det synes jeg du skal unne deg også, enten det er en tur til tante Gudrun for å spise kjøttkaker og drikke kirsebærlikør en fredagskveld, eller en uke i syden med venninner. Det handler ikke om å rømme fra familien, men å pleie seg selv, på den måten som passer for deg og din familie. Husk det!
 

Festivalbåndet får sitte på en stund til.