Å blande familierollen med verden utenfor.

Ammetåka, kaller de det. Den tjukke tåka du er i når du har fått en liten baby som du skal amme og amme og amme og amme igjen. Så blir den babyen større. Mye større. Begynner i barnehagen-større. Skolen. Ungdomsskolen.

Du føler likevel fortsatt at du vandrer rundt i en zombie-lignende tilværelse der hele livet ditt er en stor gangetabell du gang på gang må løse.

Folk sier: “Du har ammetåka!”

og du sier: “Nei, det kan jeg umulig ha. Jeg ammer ikke engang!”

Nei, du har ikke ammetåka. Jeg skal fortelle deg hva du har:

Du har fått smeltehjerne.

 

Smeltehjerne er det som oppstår når du prøver å blande familierollen med verden utenfor. Når noen spør deg om noe annet enn:

“Hvor mange ganger har han bæsja i dag?” eller “Hva skal vi ha til middag?”

eller “Kan jeg få godteri i dag?”

 

Se for deg følgende scenario:

Du er på fest. Det er den første festen du har kommet deg på, etter du fikk barn. Barnet ditt sover, det har du fått beskjed om fra barnevakta.

Du drikker vin. Musikken er passe høy. Vennene dine ler og prater.

Du tenker: “Vinen er god. Jeg burde kjøpte mer vin. Vi trenger bleier og våtservietter. Jeg må huske å pakke regnvotter til barnehagen mandag. Regnklær. Åh, jeg må kjøpe nye høstsko. Hvor var det jeg så at de hadde salg på sko igjen? Var det?”

Du merker at alle vennene dine bare ser på deg. Som om de venter på at du skal svare på et spørsmål de har stilt.

De spør igjen:

“Hva synes du om denne mega-aktuelle nyhetssaken som alle burde ha fått med seg?”

Og du svarer:

“Ehm? Atte…Nei?”

For du har mistet noe viktig. Hva er det du har mistet igjen. Hva er det igjen? Du hadde det jo nettopp. Jo, du har mistet ordforrådet.

 

Du har ikke blitt dement, fått alzheimer eller et vondt, hardt slag i hodet.

Du har fått smeltehjerne.

Før var du kanskje brennende engasjert i litteratur og feminisme, nå er du mest opptatt av sikkerheten på de nærmeste lekeplassene og har et sterkt og følelsesmessig forhold til NRKsuper.

Istedenfor å henge deg opp i at Trump har blitt president og litt etter litt ødelegger verden foran øynene våre, har du mer viktige ting å tenke på, som: Er fantorangen pedagogisk nok for mitt barn?

 

Før så du lange, historiske filmer i sofaen en fredagskveld. Nå klarer du ikke holde deg våken til kattevideoer på youtube, engang.

Det er litt den samme hjernen du får når du er dødsforelska i Mats i klassen over, og du i flere dager har gått rundt å hatt lange og sofistikerte samtaler med ham i hodet sitt, men når han endelig snakker til deg, så bare blir en myk klump som forsvinner inn i veggen.

 

Så neste gang noen spør deg om et stort og viktig spørsmål, og hjernen din nekter å samarbeide, da kan du bare si:
Sorry, jeg fikk helt smeltehjerne nå.

Og de vil si: “Åh. Ja. Jeg vet hvordan det føles!”

Klart du kan bli brannMANN!

Det har vært brannøvelse i barnehagen. Det er det store samtaleemne for treåringen rundt middagsbordet. Det var litt skummelt, men det gikk bra. Vi får vite hvor vi skal gå om det brenner. Barnehagen har gitt oss et tips om å se en episode av ?klart eg kan!?, som ligger på nrksuper nett-tv, som handler om en gutt som blir med pappaen sin på jobb. Pappaen er brannmann.

Barnet mitt er så gira. Hopper i sofaen. Synes dette er så spennende. Gutten får være med til brannstasjonen. Møte de andre brannmennene. Se på brannbilene som glinser i rødt metall. Gutten får egne brannklær og alle mennene drar ut på en øvelse. Alle mennene.

Jeg snur meg mot barnet mitt, og vet du hva, hun gråter.

“Hva er det som skjer nå?” spør jeg, og tar henne opp på fanget. Snufsende sier hun:

“Jeg kan jo ikke være brannmann, mamma.”

Jeg går i forsvar. Jeg blir sint.

“KLART du kan være brannmann!” sier jeg. Bestemt.

“Men jeg er jo jente,” gråter hun.

Åh.

Først vil jeg spørre: “Hvem er det som sier det? Er det noen i barnehagen? Er det noen voksne som sier at du ikke kan? For du kan! Klart du kan!”

Jeg trenger ikke si det. Det er ingen i barnehagen som sier at hun ikke kan bli brannmann. Ikke direkte. Vi sier det. Jeg sier det. Du sier det. Hver dag sier vi det. Om og om igjen. Barn tar ting bokstavelig. Barn hører et ord og tenker at sånn er det. At det de voksne sier er det som er sant. Mitt barn vil ikke engang ha borrelåsen på joggeskoene i kryss, fordi: “Det er ikke riktig, mamma.”

Så. BrannMANN. Det er vel bare for menn?

Åjoda, det er et mannsdominert yrke. Men er det så rart? Og du tenker sikkert: Ja, det er jo fysisk krevende arbeid. Men vettu hva, damer kan løfte like mye som menn. Det går helt fint det. Vi må endre holdninger, det tar tid. Alt sånt tar tid. For mye av det vi gjør og sier sitter så iboende i språket vårt. Kroppsspråket. Tankene. Det vi gjør. Hver dag.

Og hva blir det? Jo, det blir de signalene vi sender til barna våre. De verdiene de vokser opp med. Ikke faen om min jente skal vokse opp og tro at hun ikke kan bli hva som helst, så lenge hun gir alt for å klare det.

Er det ikke desto viktigere å få inn kvinner i mannsdominerte yrker for å få et mer variert arbeidsmiljø. For å få litt andre impulser. Vi kan like mye. Vi kan alt. Det er det jeg vil at datteren min skal vite. Ikke at brannmenn er menn. Det er mennesker. Som redder liv.

Og dere som er så fast bestemt på at; joda, det er en forskjell på kjønnene. Klart det er det. Like mye som det er en forskjell på meg og andre damer. På jenta mi og de andre jentene i barnehagen. Folk er forskjellige. Og takk for det. Vi kan likevel oppnå det samme!

Dattera mi kom stolt i barnehagen dagen etter å kunne fortelle, etter at vi hadde hatt en lang samtale dagen før, at hun kunne bli brannmann. Om hun ville. Brannkonstabel. Brannvesen. Politi. Lastebilsjåfør. President!

For det kan hun, om hun vil.

Vi må stå sammen: Om trassen!

(Selvstendighetsfasen: klaresjæl-perioden)

“Kan jeg få sjokolade?”

“Nei…”

“Kan jeg få en is?”

“Nei…”

“Kan jeg få en kjærlighet?”

“Nei…”

“Kan jeg få…”

“NEI!”

 

Noen ganger føles det å ta unger med seg på butikken som å gå i en gate full av aggressive selgere som bare ikke vil la deg være i fred, uansett hvor mange ganger du sier at du ikke er interessert. Det føles ut som å løpe i motvind. Som å svømme i en ballbinge.

Butikken er fyllt opp til randen med fristelser. Du vet jo det selv. At du får litt lyst på sjokolade når du nærmer deg disken. Litt lyst på en is, bare en liksom. At du vil slenge oppi fjorten poser med potetgull. Vi forstår jo barnet veldig godt!

Noen ganger er det også rett og slett koselig å ta barna med i butikken. (Nei, jeg er ikke sarkastisk, jeg mener det) Jeg understreker, noen ganger. For andre ganger ser du at den kommer:

Trassen.

Og trassen er ikke en allianse alle barn har funnet ut at de skal ha mot alle foreldre verden over, gjennom et avansert nettverk bare barn kan forstå. Det er en helt normal følelse. Det er en følelse. Det er sinne og frustrasjon!

Vi må likevel ikke være redd for å si nei.

Vi må likevel ikke være redd for å stå i det!

Ikke gi deg, du klarer dette!

Barnet blir sint.

Også blir du kanskje litt sint.

Også tror du at alle i butikken dømmer deg.

Vet du hva alle i butikken egentlig tenker?

“Ah, jeg forstår…”

(Bortsett fra de som tenker: Men herregud da, det er da bare å ? La oss ikke bry oss om dem. La oss bare tenke: De har ikke hatt barn ennå.)

Ønsk trass velkommen!

Hurra! Barnet ditt er i en overgangsfase og skal bli selvstendig!

Du klarer det! Du har gjort en strålende jobb!

Du er en forelder!!

Og vi må stå sammen: FOR TRASSEN!

Bokanmeldelse: Johannes Jensen føler seg annerledes

 

En bok om det å føle seg annerledes.
(Men den eneste som legger merke til det, er du)

Tittel: Johannes Jensen føler seg annerledes.
Forfatter: Henrik Hovland
Illustratør: Torill Kove
Utgitt på Cappelen Damm, 2003.

 

Å vokse opp er en evig kamp av å finne ut hvem du er. Hvor du hører hjemme. En tematikk
vi foreldre burde strebe etter å lære barna våre om. Det å føle seg annerledes.
Å kanskje man ofte føler seg annerledes, men så er det ingen andre som merker det?

Slik er det for Johannes Jensen. Han føler seg hele tiden annerledes. Han føler til og med at
de andre passasjerene i bussen ser på ham. At de andre på jobben, der han jobber som
saksbehandler, ikke merker ham. Kanskje er det fordi han har på seg sløyfe? Alle de andre
har jo på seg slips. For det er ingen plasser i teksten at det nevnes det som er helt synlig for
leseren, som ser illustrasjonene snedig utført av Torill Kove.

Johannes Jensen er en KROKODILLE.

Det er likevel ingen andre enn ham som ser ut til å merke det. Som ser ut til å føle at det skal
bety alt i hele verden. For stirrer de andre passasjerene på bussen egentlig på ham?

 

I et desperat forsøk på å passe inn, binder han halen opp på magen. Men det er vanskelig å
holde balansen for en stakkars krokodille, og dette fører til at han lander flatt på en
fortauskant da han skal krysse Parkveien bak slottet.

På Oslo legevakt møter Johannes Jensen en doktor med veldig kloke ord. For da Johannes
Jensen ymter frempå at han ikke vil være annerledes, sier dr.Fjell:

“Noen har hale og noen har ikke hale. Noen er slik og noen er sånn. Ingen er helt like.”

Og når Johannes Jensen får tenkt seg om, så innser han selvfølgelig at det for ham er svært
praktisk med en hale.

En snedig, underfundig og leken bildebok som kan leses til permene faller fra hverandre.
Vi skal alle høre på dr.Fjell, også vi voksne:

“Ingen er helt like!”

Jeg, Tove og meg

Jeg har en dårlig samvittighet. La oss kalle henne for Tove.
Tove er et A-menneske med struktur og helt rette linjer.

Hun kommer til meg på kveldene. Setter seg på sengekanten. Bretter frem en lang liste:

Ting du burde ha dårlig samvittighet for:

  • 06:33 Glefsa at det fortsatt var natt, da barna påstod det var morgen allerede.
  • 07:53 Skrek at nå er det siste sjanse med påkledning, hvis ikke må du gå i barnehagen NAKEN!
  • 07:59 Bad om unnskyldning, men avsluttet unnskyldningen med: MEN, hvis du bare hadde hørt på mamma, så?
  • 08:33 Blir litt letta fordi du har levert dem i barnehagen.

 

Tove sier: “Du var altfor streng da du tvang treåringen til å spise opp potetene.”
Tove sier: “Hvorfor løy du å sa at dere bare spiser sjokolade i helgene, da du spiste en hel plate etterpå?”
Tove sier: “Du er en dårlig mamma.”
Tove sier: “De vil få varige men.”
Tove sier: “De kommer til å ende opp hos psykologen og alt de vil prate om er deg.”
Tove skriker: “Monstermamma!”
Tove står over meg å skriker: “Monstermamma!”

Også ligger jeg der etterpå å tenker: I morgen skal jeg være tålmodig og kjærlig og uthvilt hele dagen!

Men, så våkner barna like tidlig neste morgen og ved frokostbordet dryler ettåringen frokostblanding og melk på gulvet og treåringen skriker at brødskiva er feil, den skal ikke være sånn. 

Tove sitter på kjøkkenstolen å noterer:

07:15 Skrek til ungene at hvis de ikke gir seg snart, så ville du selge dem begge mot kameler. 

Pennen til Tove presser seg ned i papiret mens hun noterer og noterer. Jeg roper til henne:

“Dette gidder jeg ikke lenger!”

Jeg bestemmer meg for å kaste Tove på havet. Eller iallefall presse henne inn i en liten boks, å bare slippe henne ut om det skulle bli aller høyst nødvendig, sånn som:

Det er ikke lov å stjele, eller det er ikke lov å ligge med postbudet.

For før spurte jeg mamma om råd, nå spør jeg på et forum. Jeg spør “Førstegangsmamma91” og “Mortiltosnarttre” og de sier:
“Husk at… mens de hever pekefingeren så høyt over hodet at de får både scenebetennelse og aids.”

Jeg bestemmer meg for å heller prøve noe annet. En helt ny strategi. Jeg skal prøve å tenke at jeg er den beste versjonen av meg selv. 

Og at det sannelig er godt nok!