Overfladisk vennskap

Jeg har bitt meg merke i en ting. Etter jeg fylte 20 så har det blitt et hakk vanskeligere å få seg venner. Det er litt som en trapp. En bratt trapp. For hvert fylte år tar man et nytt steg på denne nevnte trappen. Jeg er nå 34. Det er med andre ord blitt skikkelig vanskelig.
 
Da jeg flyttet fra Oslo og til Hamar for tre år siden så tenkte jeg at siden jeg er sosial og temmelig utadvendt så skulle det ikke være noe nevneverdig problem å skaffe seg et nettverk på ny plass. Jeg ble i tillegg ganske raskt gravid med nummer to og satte stor tiltro til at en barselgruppe skulle fikse mye av biffen. Vel, det ble ikke mye biff. Barselgruppa i regi av helsestasjonen bestod av veldig hyggelige mødre, men som alle bodde spredt utover byen. Det vanskeliggjorde å treffes spontant og det ble ganske så sporadisk i løpet av permisjonstiden. I tillegg var mange allerede fra Hamar og så fort barseltiden var over døde også behovet for barselgruppen. I hvert fall hørte ikke jeg noe mer.
 
Heldigvis var det noen nabosjeler som forbarmet seg over meg, og jeg fikk en liten nabogruppe som jeg hang med, men også de hadde fullt familieliv å pleie så fort permisjonsbobla hadde sprukket. Og det forstår jeg. Det er vanskelig å ha tid til et nytt menneske når man allerede har nok av venner, familie og forpliktelser som skal følges opp. Å bli ordentlig kjent med et nytt menneske krever både tid og krefter, og jeg har forståelse for at det ikke akkurat er førsteprioritet. Jeg har fortsatt kontakt med flere i denne gruppa, men det foreløpig mer overfladisk vennskap. Hyggelig, og av og til finner vi på noe, men jeg føler meg fortsatt som en sosial klums som ikke aner når grensa går fra hyggelig invitasjoner til regelrett påtrengende. For jeg har jo definitivt mer tid til over enn dem siden nettverket på Hamar fortsatt er begrenset, og jeg ønsker svært gjerne å være sosial.
 
 
Etter tre år innså jeg at jeg måtte ta grep over egen situasjon. Jeg kan ikke lenger vente på at vennskap lander i fanget mitt av seg selv, men jeg må oppsøke mulighetene og gjøre meg tilgjengelig. Jeg har derfor blitt med på lavterskel fotball, jeg har blitt dratt med på hiphop for voksne (takk til deg som spurte meg), jeg er styremedlem i velet, jeg har sittet i SU i barnehagen og jeg er pådriver for sosiale sammenkomst med kollegaer og i nabolaget. Jeg håper at ved å tørre å gjøre meg tilgjengelig så kanskje jeg er med på å skape grobunn for mulige vennskap, og ikke bare overfladisk vennskap.
 
Men, ikke alle er som meg. Jeg har hatt mange samtaler med andre i lignende situasjon, som syns sosiale sammenkomster er utfordrende og især når de er i større grupper. Det gjør at det sitter mange voksne mennesker ensomme rundt omkring, som skulle ønske de hadde flere venner. Kanskje er de nyinnflyttet, kanskje har de alltid bodd på samme plass men vennene har flyttet? Kanskje er de skilt og har behov for å bygge nytt nettverk? Oppfordrer deg derfor til å tenke igjennom – er det noen i min bekjentskapskrets som kanskje kunne trengt å bli invitert til en kaffe? Eller kanskje sette i gang et voksentreff i ditt nærmiljø? Som våre barn ville sagt: Si hei, vær en venn og BlimE!
 
 

Høstblues

Jeg registrerer at flere i min omgangskrets, inkludert medlemmer av Mammabanden, uttrykker pur glede over den skarpe høstlufta som biter de i kinnet på morgenen når de sykler til jobb med øynene klistret igjen og et fargerikt skjerf som blafrer i vinden. At bladene får så fine farger mens de går smilende i skogen i lag med barna en søndagsmorgen, og gleder seg til pinnebrød og bålkaffe iført en nystrikket ullgenser og bøff fra Kari Traa.
 
De sier ting som:
Åh, endelig er det tid for te og lese en bok foran peisen, eller nå er det endelig mørkt på natta (og på kvelden, og på morgenen, og egentlig nesten hele dagen snart, men hvem henger seg opp i detaljer). Og legger ut bilder hvor de bruker #høstkos (21.1k innlegg på Instagram), med nyplukkede epler, lyng og stearinlys blafrer forførisk i mot deg.
 
dav
 
Ikke la deg lure! Dette er en gigantisk bløff og konspirasjon satt i gang av te- garn- og stearinprodusenter (og forøvrig også peisprodusenter, bokhandlere og alle som selger kakeutstyr for hva er vel høstkos uten en god eplepai). Det er ikke kos å bli klasket i trynet av isende morgenfrost når du sykler hutrende til jobb i en litt for tynn høstjakke. Det er ingen småbarnsforeldre som får lest sammenhengende mer enn fem setninger i en bok, eller lagd eplepai uten at små barnefingre har spist halve deigen i forkant. Stearinlys er ganske farlig med små barn i hus og en tur i skogen på søndagsmorgen gjør deg ikke pigg og oppkvikket, det gir deg heller en sinnsyk god trening som profesjonell sjonglør og aktivitør for en gjeng fulle pygméer (skriv det forøvrig opp på CV – god erfaring!).
 
Nei, gi meg heller sval fønvind, saltvann i håret og is over hele badedrakta om så. Gi meg sommerferie og solkrem, unger som ikke må påtvinges kløende ullklær og tvangstrøyetopphatten (også kjent som lue) en tidlig morgen kl. 07:43, mens du svettende står i gangen og roper: NEIVEL DA, da får du heller få frostbitt og amputere begge ørene i stedet. Det blir fint! Du hører jo uansett ik . hva sa du? Amputere? Hva det er?
Det kan se ut som jeg er ekstra kraftig angrepet av høstblues i år. Og jeg lurer egentlig mest på – finnes det en løsning? Gjerne noe jeg kan få kjøpt billig. I mens skal jeg finlese Maiken sitt innlegg for litt høstinspirasjon. 
 
 

Voksen, på lek

Jeg husker veldig godt den dagen jeg kom hjem fra sykehuset med førstemann. Vi hadde vært der i flere dager grunnet en tøff start på livet for vår førstefødte, men nå var han utskrevet og frisk. Det hele fremsto totalt surrealistisk der jeg gikk opp de tre etasjene til vår daværende leilighet, satte forsiktig ned bilstolen i sofaen og så på den sovende babyen med undring. Og redsel. Jeg husker jeg tenkte for meg selv: hjelp, hva nå??
På sykehuset hadde vi vært omringet av kompetente fagfolk, som jeg opplevde alltid forstod vår baby, og ikke minst vårt behov. Det var alltid noen å spørre og som visste. Vi fikk mat, hjelp og støtte hele veien, men her satt jeg nå og så på en sovende baby jeg knapt hadde rukket å bli kjent med og som jeg nå hadde ansvar for å holde i live. (Hvordan i alle dager skulle jeg klare det?) Jeg kan enda huske tornadoen av følelser som for gjennom meg: redsel, glede, surrealisme og komplett (og rimelig total) forvirring. Jeg, som hadde sagt for noen år siden at jeg ikke visste om jeg i det hele tatt ville ha barn, skulle nå passe på at dette forsvarsløse lille mennesket ikke bare overlevde, men også hadde det bra. Hvordan i alle dager kunne de mene at dette var forsvarlig? Jeg, som hadde riktignok levd 29 år, men like fullt gikk rundt og bare ventet på at nå kom de for å avsløre at jeg bare lekte voksen.
 
Den følelsen har i grunnen ikke blitt stort bedre, selv to barn og fem år senere. Når femåringen spruter ut i gråt og kaster terningen på gulvet fordi han tapte i stigespillet da sier jeg med alvorlig stemme: “Jeg forstår det er leit, men vi kan ikke alltid vinne vettu, det går ikke an”, mens jeg inni meg egentlig tenker: “jeg vant, jeg vant, jeg vant. Iiiii am the champion, my friieeeeend!!!?”. Og når toåringen kaster leken veggimellom fordi hun ikke får det til så sier jeg: “Nei, man kaster ikke leker, da blir de ødelagt?”, mens jeg litt senere samme kveld river en bruksanvisning regelrett i fillebiter fordi den fremstår som ET PERSONLIG HÅN mot meg og mine manglende tekniske ferdigheter.
 
Alle de fine tingene jeg forteller barna (nei, vi spiser lørdagsgodt på lørdager) er jo blank løgn (ja, tran smaker GODT, mmm, kom igjen). I sommer har jeg eksempelvis sagt mye: “Neeeida, edderkopper er ikke farlig”, mens jeg egentlig er klar til å dropkicke femåringen i fjeset om han tar den i nærheten av meg. Og da lurer jeg på, den følelsen av at ja, nå, NÅ er jeg voksen. Sånn på ekte. Voksen! Når kommer egentlig den?
 
 

De nye tyveårene

Her om dagen, mens jeg danset ilag med mine to barn på kjøkkenet gikk det noe opp for meg. Femåringen lå på dette tidspunkt på gulvet, mens han lot armer og ben fly rundt som en spastisk torpedo, og toåringen, vel, hun forsøkte iherdig å koordinere bevegelsene i noe som var i samme gate som dans. Eller i hvert fall i nabolaget. Midt opp i dette inferno av ukoordinerte kroppsdeler og sporadiske tilløp til huiing og gledesrop så slo det meg at dette har jeg opplevd før. Bare at jeg var tyve år på et svett dansegulv hvor samtlige hadde en urovekkende høy promille.

 

Å være forelder er i grunnen ikke så annerledes enn en lørdagskveld kl. 02 på byen. Bare tenk på det. Ikke bare kan barn finne på å bryte ut i ukontrollert sang midt på gata, de kan også finne på å urinere på offentlig plass, kommentere høyt og uhemmet vilt fremmede som går forbi og snuble i sine egne ben. De avbryter deg gjerne midt i en setning fordi de bare vil høre sin egen stemme, har ketchup over hele fjeset, i håret og på tærne etter de prøvde å få i seg en pølse og blånekter å legge seg til tross for at øynene går i kryss og språksenteret er skrudd over til snøvling. Impulskontrollen deres er totalt fraværende, de har en uforklarlig trang til offentlig blotting så fort sjansen byr seg og de skal stadig vekk starte et band, uten at de kan spille et eneste instrument.

Å gå inn på femåringens rom etter en lengre lekeseanse minner svært lite om et barnerom og mer i gaten nachspiel anno 2004. Det er smuler i senga ingen vet hvor kom fra, flekker på gardinene og et pizzastykke har funnet sin vei bak bokhylla. Når man omsider har fått brytet 5-åringen inn i senga, bredd over dyna og sunget favorittsangen både forlengs og baklengs er det både random og usammenhengende jodling som siver ut av rommet, rop etter vann, samt opp for å tisse en to-tre ganger før barnet endelig har sovnet i den mest ukomfortable posituren en yogainstruktør ville vært misunnelig.

 

 

Har du noen eksempler på at ditt liv også kan minne litt om en tur på byen?

 

Monsterbaby

Mange vil kanskje si at jeg er veldig opptatt av søvn. Nei, stryk det, enkelte vil nok tørre å påstå at jeg er frenetisk opptatt av søvn. Jeg er hun som timet duppene på minuttet, som har seks ulike bøker om søvn og hvor mitt hyppigste googlesøk inneholdt ulike kombinasjoner av frasen “hvordan få baby til å sove lenger”.

Det første leveåret til mine babyer har handlet mye om å optimalisere søvnkvaliteten for både baby, og ikke minst mor, da jeg trolig har en nokså anstrengt forhold til å sove for lite. Da kommer nemlig Tove litt for ofte på besøk, og vi vet alle hvor kjip Tove er.

Men, hvordan startet egentlig det hele? Hva satte fyr på fyrstikken, som senere tente hele St.hansbålet?

Det startet med et enkelt spørsmål. I grunnen det spørsmålet jeg ble stilt mest gjennom min første permisjon, og forsåvidt også min andre: “Er han flink til så sove?”

Eh, vet ikke? Vent, så skal jeg Google; “hvor mye sover baby 2 måneder”.

Lykkeskatt123: Karsten sover hele dagen nesten og på natten vekker jeg han hver fjerde time for mat.

Mammatilenjente: Min på 2 1/2 mnd har sovet hele natten i snart 2 uker hun. Veldig flink til å sove.

Hjertemitt2: Hvordan får man en så liten baby til å sove gjennom natten? Kom igjen, del hemmeligheten!

Guttemamma: Min gutt blir nå 8 uker, og har siden han ble født sovet hele natten. Jeg har hatt rutiner fra første stund, det eneste som funker!
 

Illustrasjonsfoto

Gjennom hele permisjonen fikk jeg det spørsmålet fra kjente, og totalt ukjente personer på bussen, hvorvidt min baby var flink til å sove. Flink til å sove? Hva menes egentlig med flink? Er det et personlighetstrekk vi forventer av en baby? Nå var forsåvidt ikke førstemann den verste på å sove, det ble verre med baby nummer to. Den babyen var nemlig like ustabil som sommerværet i Nord-Norge. Spørsmålet fikk et nytt lag med provokasjon, det gjorde meg sint.  Ok, det gjorde meg direkte forbanna. For nei, hun var ikke flink til å sove. Hun drev derimot tidvis med aktiv søvnterror. Så, hvis hun ikke var flink til å sove, hva var hun da? En kjip baby? En slem baby? En monsterbaby kanskje?

Jeg forstår at spørsmålet ble stilt med de beste hensiktene, men for hver gang det ble stilt utløste det et nytt ras av googlesøk, og for hver googlesøk innså jeg at hun var alt annet enn flink til å sove. Og da kom Tove luskende med spydighetene og lurte på hvorfor jeg var så udugelig at jeg ikke fikk ungen til å sove når Guttemamma tydeligvis fikk det helt fint til? Hvorfor kunne ikke min baby være like flink?

Og da satt jeg der med hormonene mine og hulket i sofaen, og lurte på hvorfor jeg hadde fått en monsterbaby når “alle” andre hadde fått flinke babyer, mens jeg googlet for førtiandre gang den dagen “hvordan få baby til å sove lange dupper”. Det hele kulminerte i et svært bål av vonde følelser, opplevelse av utilstrekkelighet og manglende tiltro til egne evner som mor. Det tok til slutt over hele min permisjonstid, og jeg kan fortsatt kjenne gnistene av det selv i dag. Men, er det én ting jeg vet nå så er det at til tross for ustabile dupper og tidvis lange våkenperioder på natta: jeg gjorde det jeg kunne og hun var tross alt bare en baby.

Og skulle du sitte midt oppi dette selv og kjenne på alle de vonde følelsene for din baby strøk på søvnskolen? Vel, da kan jeg love deg dette: this too shall pass. Det blir bedre, jeg lover! Og babyen din er fantastisk uansett.