Du må spise mer mat!

Jeg får stadig høre at jeg er så tynn og må spise mer mat. Jeg har alltid vært tynn, men etter barn og amming gikk jeg drastisk ned i vekt, mer enn hva jeg selv er komfortabel med faktisk. Smale kinn, tynne lår og håndledd man kan ta rundt hvis målebåndet er tommelen i møte med lillefingeren. 


Det er sjeldent jeg leser om folk som er for tynne. Å være tynn fremstår (på sosiale medier av «influencers» osv.) som er det «normale». Man skal ikke være for tynn, og man skal ikke være for tjukk. Hvor går grensa? 

Det gidder jeg ikke finne ut engang. Og at folk skal kommentere andres kropper som om de ikke vet hvordan ståa er selv? Det skjønner jeg ikke. Jeg har bodd i min egen kropp i 25 år. Jeg vet hvordan kroppen min ser ut og hvordan den er. Er det da så viktig for deg å forklare meg hva du, i ditt hodet, synes er «unormalt» med min kropp?

La oss være tynne, fine, lubne, gode og deilige sammen med hverandre. Å si til noen at de skal legge på seg eller ta av noen kilo, er først og fremst uforskammet, men også en like vanskelig jobb for de det gjelder. 

Du 
Er for meg
Kjempefin
Tynnas og tjukkas

Nå er det tomt

For to år og straks fire måneder siden begynte jeg å amme. Det bittelille hodet til det nyfødte barnet som nesten forsvant i mylderet av det jeg følte var blitt noen nye, svære og flotte herligheter. Ja, det må jeg si; dét kaller jeg billige silikonimplantater over natta. Digg og udigg samtidig. 

Dagene, ukene og månedene gikk. Det går liksom opp for en at brystene er der for en grunn. De har en funksjon, og er ikke der til pynt eller for å skaffe gratis øl på byen. Dét er en kul oppdagelse å gjøre seg for de som ikke har gjort det enda. 

Jeg har vært heldig. Ungen festet seg som en klegg fra dag én og kroppen min tok en kjapp mastergrad i amming samme dag. Helt kokko. Plettfritt har det gått. Ikke bare ett år, i over to år! For ikke å snakke om hvor praktisk det er å ha muligheten til å amme barnet sitt når det trengs på alle mulige steder man skulle befinne seg. Man skal ikke ta det for gitt. At jeg har kunne ammet så lenge er for meg en gave. Men nå skal det altså ta slutt.

Illustrasjonsfoto

Jeg har bestemt meg for å slutte nå som det av helt praktiske årsaker lønner seg for både meg og ungen. Det har jeg bestemt meg for mange ganger faktisk. Men jeg klarte aldri å være konsekvent før denne uka. Det er noe vemodig med å slutte og jeg visste ikke hvordan det skulle gjøres. Det er jo en «greie» kun du og barnet/barnene har. Sier man det er tomt? Må man gjøre noe med puppen for å stoppe produksjonen? Kan man unngå melkesprengen og ømheten? Få inn noe om dette i ammebrosjyren og på kvinneguiden, ikke bare hvordan man begynner å amme. Å slutte er verre (for meg)!

Blir rørt og glad når jeg ser flotte mødre som ammer. Faen så fint det er! Kan ikke forstå de som synes det er en personlig og privat greie som ikke skal finne sted i offentligheten. 

Illustrasjonfoto

 

Jeg sier opp jobben i meieriet for denne gang, men herregud som jeg gleder meg til en eventuell neste gang – og håper jeg er like heldig. Håper også at jeg sitter på flere tips til hvordan man snur skuta når man først har satt kurs.

Hva er dine beste tips til ammeslutt?