Barseldepresjon? Mammabanden på blåresept

Da jeg var sausa inn i min svarte barseldepresjon, hadde jeg trengt Mammabanden.

Hvorfor er jeg en del av Mammabanden? Og bruker dunger av tid og energi på å snakke for folk på Snapchat og organisere alt rundt? Fordi jeg tror Mammabanden kan hjelpe andre foreldre. 

Jeg hadde trengt Mammabanden da jeg akkurat hadde født. Da jeg ganske kjapt staka ut veien for en saftig barseldepresjon. Fordi jeg på død og liv, bokstavelig talt, skulle leve opp til forventningene jeg hadde til meg selv. Og ikke minst forventningene jeg opplevde at samfunnet og verden rundt hadde til meg. 

Jeg hadde trengt at flere viste det upolerte morratrynet sitt med babygrøt på alle flater av kropp og kjøkken i sosiale medier. Jeg hadde trengt flere bidrag til en nyansert fremstilling av hvordan hverdagen kan se ut. Jeg trengte at noen viste meg at jeg var normal, og helt innafor som mamma. Uansett hvilken ende av skalaen dagen min befant seg i. 

Jeg tror at min egen barseldepresjon kunne vært forebygget dersom Mammabanden hadde eksistert da jeg ventet mitt barn. Mammabanden, og denne bevegelsen vi prøver å få til, går nemlig til angrep på nettopp det som gikk til angrep på meg. Det ekstreme forventningspresset om at man som forelder skal være sånn eller sånn. Og at  det finnes en fasit på den oppgaven man har fått. 

Dette presset forsterkes av den ensidige fremstillingen av foreldrelivet i sosiale medier, og forventningspresset fra samfunnet til oss foreldre. Og ikke minst, forventningene om at foreldrerollen oppleves likt for alle, og skal håndteres likt.

Jeg hadde trengt Mammabanden, som kunne hatt ryggen min mot et Mammapoliti (som jeg i stor grad livnærte i mitt eget hode). Som kunne gitt meg forståelsen av at livet som forelder er et sabla kaos til tider, og sånn er det for alle – til og med de som fremstår helt blankpolerte. 

Jeg hadde trengt Mammabanden, som kunne fortelle at det kan gå over. Den depresjonen som ligger tykk som tjære over det i livet som før var kult, fint og spennende. Den går vekk. 

Jeg hadde trengt Mammabanden, til å fortelle meg, at ikke bare er det lov å investere i seg selv som menneske også etter man har blitt forelder – det er også faktisk lurt.

Jeg hadde trengt Mammabanden, til å fortelle meg at jeg var langt fra alene. Det er vanlig og normalt at ting er vanskelig. At så mange andre foreldre opplevde det samme som meg.

Jeg hadde trengt Mammabanden før jeg ble mamma, når mammalivet var vanskelig. Og jeg trenger Mammabanden nå – for å være med på den bevegelsen som jeg selv trengte.

Så, gratulerer med dagen, Mammabanden! Måtte du leve evig.

 

Å ha båret og født gir ingen et fortrinn som forelder

Å ivareta et annet menneskes liv krever mengder med investering. Emosjonelt, intellektuelt, fysisk, og økonomisk, for å nevne noe. Graviditet, fødsel og amming for de som gjør det, innebærer så absolutt fysisk og emosjonell investering. Men det hjelper deg dessverre lite å ha født når et barn med tann-utbrudd skal bysses midt i natten, eller lures i mat når matlysten svikter, når skrubbsår skal plastres, eller eksistensielle kriser opptrer rundt skolealder. 

Det er det likevel noen som mener. Jeg har diskutert med flere som mener det åpent og ærlig, at når man har båret frem og født et barn – så utgjør det en forskjell i forholdet til barnet sammenlignet med far (eller medmor for den saks skyld, men her er kjønnsperpektivet greia). 

Misforstå meg rett, å bære frem og føde barn er imponerende, og representerer urmennesket i sin sterkeste form. Men jeg mener likevel helt bestemt at det er en forskjell på det som skjer før og under fødsel, og det som kommer etterpå. Etter fødselen kommer hele livet. Til et helt, splitter nytt menneske. Et liv som krever enormt mye av alle involverte. Uavhengig av om passet ditt sier “male” eller “female”. 

Å underkjenne far som omsorgsperson og bidragsyter i familien gjør verken barn, fødekvinne eller samfunnet noen tjeneste. Tvert imot mener jeg det kan bli en belastning. I møte med helsevesenet som gravid opplevde jeg at min partner ble oversett, som en statist, og ikke en aktiv part. Han deltok på absolutt alle kontroller, både faste og ekstrakontroller hos lege, jordmor, på sykehus gjennom hele svangerskapet. Om han var heldig og ble hilset på av helsepersonell, så ble han videre ignorert og ikke snakket direkte til eller stilt spørsmål, eller på noen som helst måte involvert og informert på samme måte som mor. 

At fedre kan oppleve barseldepresjon og fødselsdepresjon er nok ikke velkjent blant hvermannsen. Det henger kanskje sammen med at det forventes helt andre investeringer fra far enn fra mor. Samfunnet forventer kanskje ikke at en far skal være like investert i denne nye skapningen, og åpent og ærlig fortape seg i barnet og “barselbobla” på samme måte som mor. Da er det også kanskje urealistisk at fedre kan være sårbare på samme måte.

Illustrasjonsfoto

Tilknytning er ikke noe som er forbeholdt mor og barn, det er like verdifullt for far og barn. Å ha to like fullt tilstedeværende og tilgjengelige foreldre er jo en verdi som kastes bort hvis den ene parten underkues av forventninger fra samfunnet rundt. At både mor og far får sjansen til å prøve og feile i oppdragelse og omsorg bidrar også til en felles forståelse for den fulltidsjobben som plutselig opptar livet. Det gir barnet muligheten til to relasjoner, som ikke er klassedelt, men like trygge og sterke. 

Som sykepleierstudent leste jeg om fedre som var lite tilstedeværende og tok lite initiativ overfor barnet, ikke involverte seg i vanskelig amming og soving, og generelt virket uinteressert. I svært mange av tilfellene dreide det seg om at de opplevde seg som overflødige for barnets behov og aktivt avvist i forsøk på å utøve farsrollen. 

Vi gjør barna, mødre og samfunnet en bjørnetjeneste ved å underkjenne far som omsorgsperson fra barnets første levedag. Det er kun svært få, helt avgrensede ting, far ikke kan gjøre. Men ikke la det undergrave rollen som pappa. 

La pappa få plass til å ta plass.