Selvtillit

 

“Hvor tar du det fra? Har du alltid vært så selvsikker?”

Jeg er i feriemodus, og lar det stå til. Nyter late dager og stortrives i eget selskap og ikke minst i egen kropp. Minimalt med klær, i en sommer som vannvittig nok byr på sydentemp!

Som kroppspositivist utviser jeg stor selvtillit. Den er ikke påtatt. Dette er ekte selv-elsk! 

Ofte får jeg spørsmål om hvor selvtilliten kommer fra, og om jeg alltid har vært selvsikker. Svaret på det siste spørsmålet er ?tja?.

Jeg har aldri vært usikker. I ungdomstiden var jeg jo som alle andre unge. På stadig jakt etter meg selv. Hvem var jeg? Hvor var plassen min? Noen ganger følte jeg at det viktigste i livet der og da var å bli likt av alle. Jeg testet litt. Utfordret egne grenser. Hadde en bred vennekrets. Alt var av interesse! Det sistnevnte tror jeg formet meg positivt i ungdomstiden, og har fulgt meg i voksenlivet.

Aldri har jeg vært veldig misfornøyd med noe som har med eget utseende å gjøre. Jeg har heller aldri følt at utseende var særlig viktig. Jeg likte derimot å skille meg litt ut med klær. Hadde konstant ny frisyre! Behovet for å bli sett var stort. Jeg var livredd for å bare gli inn i mengden. Jeg tror det er en av bieffektene ved å ha høy selvtillit. 

I dag er jeg helt trygg. 


 
Jeg har gjennom flere stadier i livet følt på en større tillit til meg selv, og den har sjelden handlet om utseende. Det tror jeg har vært vesentlig for mye. Det er ikke den person jeg ikke føler meg trygg på å intervjue i jobb-sammenheng, for eksempel. Jeg har tillit til at jeg er god nok for vennene mine, som mor, som kjæreste, datter, tante og søster. Jeg tenker aldri at kjæresten kunne tenkt seg at jeg så annerledes ut, hadde annerledes kropp, hårfarge, nese, munn. Når jeg ser meg selv på tv i jobben som programleder på TV Vest, er det ekstremt sjelden at jeg tenker “i dag så jeg forferdelig ut”. Når jeg møter meg selv naken i speilbildet finner jeg aldri på å lete etter “feil”. Jeg ser heller nøye på alt jeg er visuelt. Formfull, tilstede, ekte. Hårete, med strekkmerker, cellulitter, kroppsfett. Frisk. Vakker.

Jeg fokuserer alltid på hva jeg kan bidra med. Hva jeg kan bli bedre på som intervjuer, for eksempel. Hvordan jeg kan takle treåringen sitt raseri-anfall bedre neste gang. Mitt “selv” handler ikke om hvordan jeg SER ut, det handler om hvordan jeg ER.

På spørsmålet om “hvor jeg tar det fra” tror jeg det er der svaret ligger. Jeg har ikke lært det av noen, men en eller gang bestemte jeg meg nok. Kanskje var det den gangen jeg vurderte å være hjemme fra skolen på videregående, fordi jeg over natten hadde fått en MEGET stor kvise midt på nesen? Jeg husker i alle fall at jeg gikk på skolen. Uten sminke. Ingen sa noe. Ingen stirret. Jeg var mitt vanlige meg; engasjert, tilstede, interessert. Når dagen er omme er det veldig få som husker hva du hadde på deg, hvor lange øyevipper du hadde, hvordan du var på håret eller om rumpa di var flat eller formet som en badeball. 

Du blir husket for det du sier, handlingene dine. Arven din er en følelse folk har, ikke et motiv. 

Jeg har høy selvtillit. Jeg er bevisst på å ikke miste den. Derfor skriver jeg ord som dette. Det er en slags selvhjelp, for å øke bevisstheten rundt at det å være annerledes eller unik er det rette. Mangfold er et livsgrunnlag! Tusen takk til alle dere som deler det jeg skriver, og som skriver til meg. 

Gå ut! I dag. Med hode høyt, av tillit til deg selv. Du er helt alene i verden, om å være som du er. Og selv om du kanskje ikke tror det hver eneste dag, så er du god nok. Kanskje til og med bedre enn gjennomsnittet. Du er hva du gjør deg til, du blir ikke det du spiser. 

Sommerhilsen fra Yummymummy