Å blande familierollen med verden utenfor.

Ammetåka, kaller de det. Den tjukke tåka du er i når du har fått en liten baby som du skal amme og amme og amme og amme igjen. Så blir den babyen større. Mye større. Begynner i barnehagen-større. Skolen. Ungdomsskolen.

Du føler likevel fortsatt at du vandrer rundt i en zombie-lignende tilværelse der hele livet ditt er en stor gangetabell du gang på gang må løse.

Folk sier: “Du har ammetåka!”

og du sier: “Nei, det kan jeg umulig ha. Jeg ammer ikke engang!”

Nei, du har ikke ammetåka. Jeg skal fortelle deg hva du har:

Du har fått smeltehjerne.

 

Smeltehjerne er det som oppstår når du prøver å blande familierollen med verden utenfor. Når noen spør deg om noe annet enn:

“Hvor mange ganger har han bæsja i dag?” eller “Hva skal vi ha til middag?”

eller “Kan jeg få godteri i dag?”

 

Se for deg følgende scenario:

Du er på fest. Det er den første festen du har kommet deg på, etter du fikk barn. Barnet ditt sover, det har du fått beskjed om fra barnevakta.

Du drikker vin. Musikken er passe høy. Vennene dine ler og prater.

Du tenker: “Vinen er god. Jeg burde kjøpte mer vin. Vi trenger bleier og våtservietter. Jeg må huske å pakke regnvotter til barnehagen mandag. Regnklær. Åh, jeg må kjøpe nye høstsko. Hvor var det jeg så at de hadde salg på sko igjen? Var det?”

Du merker at alle vennene dine bare ser på deg. Som om de venter på at du skal svare på et spørsmål de har stilt.

De spør igjen:

“Hva synes du om denne mega-aktuelle nyhetssaken som alle burde ha fått med seg?”

Og du svarer:

“Ehm? Atte…Nei?”

For du har mistet noe viktig. Hva er det du har mistet igjen. Hva er det igjen? Du hadde det jo nettopp. Jo, du har mistet ordforrådet.

 

Du har ikke blitt dement, fått alzheimer eller et vondt, hardt slag i hodet.

Du har fått smeltehjerne.

Før var du kanskje brennende engasjert i litteratur og feminisme, nå er du mest opptatt av sikkerheten på de nærmeste lekeplassene og har et sterkt og følelsesmessig forhold til NRKsuper.

Istedenfor å henge deg opp i at Trump har blitt president og litt etter litt ødelegger verden foran øynene våre, har du mer viktige ting å tenke på, som: Er fantorangen pedagogisk nok for mitt barn?

 

Før så du lange, historiske filmer i sofaen en fredagskveld. Nå klarer du ikke holde deg våken til kattevideoer på youtube, engang.

Det er litt den samme hjernen du får når du er dødsforelska i Mats i klassen over, og du i flere dager har gått rundt å hatt lange og sofistikerte samtaler med ham i hodet sitt, men når han endelig snakker til deg, så bare blir en myk klump som forsvinner inn i veggen.

 

Så neste gang noen spør deg om et stort og viktig spørsmål, og hjernen din nekter å samarbeide, da kan du bare si:
Sorry, jeg fikk helt smeltehjerne nå.

Og de vil si: “Åh. Ja. Jeg vet hvordan det føles!”

Min helt egen familie


Jeg føler meg litt som Gollum i Ringenes Herre når jeg tenker på at jeg skal få min egen familie.
Min helt egen familie.

«My own. My love. My own. My precious.»

Det er som en slags stormannsgalskap har tatt over. ENDELIG skal jeg få gjøre ting på MIN
måte, og selvfølgelig skal MIN unge bli mye snillere, mer oppdragen, renere, roligere,
stillere, smartere. MIN unge skal ikke ha noen trassalder.

På sidelinja står samboeren og ser på med en høflig pekefinger i været og prøver å få inn et ord.

Neida (men joda).

Det blir litt sånn. Med ett står du der, og du har bokstavelig talt hele verden for dine føtter.
For nå kan du starte på ny, sånn på ordentlig (ikke sånn på tull som på nyttårsaften). Nå kan
du rette alle feil du mener alle andre gjør, for ikke å snakke om alle feilene som ble gjort da
du ble oppdratt. Nå kan du endelig skape det perfekte mennesket

Neida (men joda).

Selv hadde jeg en komplisert oppvekst og jeg synes det er vanskelig
å ikke skulle sammenligne, å fokusere på tingene jeg skulle ønske var gjort annerledes da
jeg var liten. Det er en del feil jeg har lært av fra min oppvekst som jeg aldri kommer til å
gjøre selv, men jeg tror jeg også bare må innse at jeg kommer til å gjøre en haug andre feil i stedet.

Jeg tar meg selv i å bekymre meg om ting som lekser. Hva om jeg ikke er smart nok til å
hjelpe han med leksene når han blir større, så han dropper ut av skolen i femteklasse og
aldri får seg en jobb og dermed aldri ALDRI flytter hjemmefra? Eller TV-titting, hva om
jeg er så sliten hele tiden at TV-en blir barnevakten og at barnevakten lærer han masse
banneord og å si «schpa kæbe» og hvordan løse konflikter med vold? Hva om jeg ikke klarer
å mate han med næringssrik mat så han får jernmangel og ender opp med å bare like
Grandiosa (ikke en av de gode engang) og ikke engang taco? Hva om jeg blir en utålmodig,
sliten mamma som er irritabel og kortlunta og kaster skoene hans på gata når det regner?
Hva om jeg har så dårlig kondis at jeg ikke orker å leke men ender opp med å ta han med i
hundeparken og kaste ball i stedet?

Så kommer jeg på hvor morsom jeg kan være. At jeg er en person som plutselig kan finne
på å danse på gata om jeg hører en fet discolåt EDRU. Jeg tenker på hvor gøy jeg synes
det er å tegne og være kreativ, selv om jeg bare klarer å tegne strekmenn. Jeg tenker at jeg
er en ganske chill person og da betyr det kanskje at han lille vil bli det også.

Til syvende sist ble jeg faktisk en ganske ålreit person, ass. Og jeg må bare tro at den lille
også vil bli det. Uavhengig av hvilke utfordringer som blir kastet vår vei. Jeg skal ikke være
så blind at jeg tror denne lille familien vi skal lage blir perfekt. Men den blir vår. Min. Min egen.
My own. My precious.

Overfladisk vennskap

Jeg har bitt meg merke i en ting. Etter jeg fylte 20 så har det blitt et hakk vanskeligere å få seg venner. Det er litt som en trapp. En bratt trapp. For hvert fylte år tar man et nytt steg på denne nevnte trappen. Jeg er nå 34. Det er med andre ord blitt skikkelig vanskelig.
 
Da jeg flyttet fra Oslo og til Hamar for tre år siden så tenkte jeg at siden jeg er sosial og temmelig utadvendt så skulle det ikke være noe nevneverdig problem å skaffe seg et nettverk på ny plass. Jeg ble i tillegg ganske raskt gravid med nummer to og satte stor tiltro til at en barselgruppe skulle fikse mye av biffen. Vel, det ble ikke mye biff. Barselgruppa i regi av helsestasjonen bestod av veldig hyggelige mødre, men som alle bodde spredt utover byen. Det vanskeliggjorde å treffes spontant og det ble ganske så sporadisk i løpet av permisjonstiden. I tillegg var mange allerede fra Hamar og så fort barseltiden var over døde også behovet for barselgruppen. I hvert fall hørte ikke jeg noe mer.
 
Heldigvis var det noen nabosjeler som forbarmet seg over meg, og jeg fikk en liten nabogruppe som jeg hang med, men også de hadde fullt familieliv å pleie så fort permisjonsbobla hadde sprukket. Og det forstår jeg. Det er vanskelig å ha tid til et nytt menneske når man allerede har nok av venner, familie og forpliktelser som skal følges opp. Å bli ordentlig kjent med et nytt menneske krever både tid og krefter, og jeg har forståelse for at det ikke akkurat er førsteprioritet. Jeg har fortsatt kontakt med flere i denne gruppa, men det foreløpig mer overfladisk vennskap. Hyggelig, og av og til finner vi på noe, men jeg føler meg fortsatt som en sosial klums som ikke aner når grensa går fra hyggelig invitasjoner til regelrett påtrengende. For jeg har jo definitivt mer tid til over enn dem siden nettverket på Hamar fortsatt er begrenset, og jeg ønsker svært gjerne å være sosial.
 
 
Etter tre år innså jeg at jeg måtte ta grep over egen situasjon. Jeg kan ikke lenger vente på at vennskap lander i fanget mitt av seg selv, men jeg må oppsøke mulighetene og gjøre meg tilgjengelig. Jeg har derfor blitt med på lavterskel fotball, jeg har blitt dratt med på hiphop for voksne (takk til deg som spurte meg), jeg er styremedlem i velet, jeg har sittet i SU i barnehagen og jeg er pådriver for sosiale sammenkomst med kollegaer og i nabolaget. Jeg håper at ved å tørre å gjøre meg tilgjengelig så kanskje jeg er med på å skape grobunn for mulige vennskap, og ikke bare overfladisk vennskap.
 
Men, ikke alle er som meg. Jeg har hatt mange samtaler med andre i lignende situasjon, som syns sosiale sammenkomster er utfordrende og især når de er i større grupper. Det gjør at det sitter mange voksne mennesker ensomme rundt omkring, som skulle ønske de hadde flere venner. Kanskje er de nyinnflyttet, kanskje har de alltid bodd på samme plass men vennene har flyttet? Kanskje er de skilt og har behov for å bygge nytt nettverk? Oppfordrer deg derfor til å tenke igjennom – er det noen i min bekjentskapskrets som kanskje kunne trengt å bli invitert til en kaffe? Eller kanskje sette i gang et voksentreff i ditt nærmiljø? Som våre barn ville sagt: Si hei, vær en venn og BlimE!
 
 

Bokanbefalinger: Malin Adriaensen

Bildebøker:

Alle bøkene om Tambar: for det finnes ikke noe morsommere enn å gå rundt å lete etter trollet Tambar som bor blant menneskene sammen med niesen min.

Atsjo av Neil Gaiman: 3 små historier samlet i bok. Fantastiske illustrasjoner og lite tekst. Kjempe morsom å lese høyt, og det ligger så mye historie blant tegningene.

Snokeboka av Lisa Aisato: Denne boken må man bare lese selv! og kanskje man ikke skal være så raskt til å dømme alle de kjedelige dresskledde menneskene man står i heisen sammen med.

 

Mellomtrinnet:

Lars er LOL: En vakker bok om å ikke ville skille seg ut, så drite seg ut og så måtte gjøre opp for sine feil.

Ishavspirater: Et helt fantastisk eventyr som underholder både store og små.

Hjerte er en knyttneve: Denne boken traff meg midt i hjerterota. Få kjærlighetshistorier for mellomtrinnet er så treffsikre, nydelige og herlige.

Ungdom:

Vega av Elin Viktoria Unstad: En spennende, dystopisk roman som ser for seg at verden vi lever i nesten ikke har overlevd. Det er energimangel, og Vega får en intens kamp for å finne ut hvilken vei som er den riktige å gå. Både for seg selv og for verden.

Killerinstilt av Thomas Enger: Rå og spennende krim som virkelig drar deg inn i historien. Årets vinner av uprisen, vel fortjent!

Mirror mirror av Cara Delevingne: Fordi ingenting er viktigere enn gode venner. Hva skjedde med Naomi, og hvor viktig er det at venner stiller opp for hverandre? En intens og vond historie om forbudt kjærlighet og farlige mennesker.

Høstblues

Jeg registrerer at flere i min omgangskrets, inkludert medlemmer av Mammabanden, uttrykker pur glede over den skarpe høstlufta som biter de i kinnet på morgenen når de sykler til jobb med øynene klistret igjen og et fargerikt skjerf som blafrer i vinden. At bladene får så fine farger mens de går smilende i skogen i lag med barna en søndagsmorgen, og gleder seg til pinnebrød og bålkaffe iført en nystrikket ullgenser og bøff fra Kari Traa.
 
De sier ting som:
Åh, endelig er det tid for te og lese en bok foran peisen, eller nå er det endelig mørkt på natta (og på kvelden, og på morgenen, og egentlig nesten hele dagen snart, men hvem henger seg opp i detaljer). Og legger ut bilder hvor de bruker #høstkos (21.1k innlegg på Instagram), med nyplukkede epler, lyng og stearinlys blafrer forførisk i mot deg.
 
dav
 
Ikke la deg lure! Dette er en gigantisk bløff og konspirasjon satt i gang av te- garn- og stearinprodusenter (og forøvrig også peisprodusenter, bokhandlere og alle som selger kakeutstyr for hva er vel høstkos uten en god eplepai). Det er ikke kos å bli klasket i trynet av isende morgenfrost når du sykler hutrende til jobb i en litt for tynn høstjakke. Det er ingen småbarnsforeldre som får lest sammenhengende mer enn fem setninger i en bok, eller lagd eplepai uten at små barnefingre har spist halve deigen i forkant. Stearinlys er ganske farlig med små barn i hus og en tur i skogen på søndagsmorgen gjør deg ikke pigg og oppkvikket, det gir deg heller en sinnsyk god trening som profesjonell sjonglør og aktivitør for en gjeng fulle pygméer (skriv det forøvrig opp på CV – god erfaring!).
 
Nei, gi meg heller sval fønvind, saltvann i håret og is over hele badedrakta om så. Gi meg sommerferie og solkrem, unger som ikke må påtvinges kløende ullklær og tvangstrøyetopphatten (også kjent som lue) en tidlig morgen kl. 07:43, mens du svettende står i gangen og roper: NEIVEL DA, da får du heller få frostbitt og amputere begge ørene i stedet. Det blir fint! Du hører jo uansett ik . hva sa du? Amputere? Hva det er?
Det kan se ut som jeg er ekstra kraftig angrepet av høstblues i år. Og jeg lurer egentlig mest på – finnes det en løsning? Gjerne noe jeg kan få kjøpt billig. I mens skal jeg finlese Maiken sitt innlegg for litt høstinspirasjon. 
 
 

Maikens høstfavoritter

Jeg har alltid vært en sommerelsker. Bare føtter, varmegrader og is til lunsj i varmen. Lyse netter, skrubbsår på knærne og grillmat. 

Jeg har imidlertid vokst opp med en mamma som er i sitt ess på høsten. Hun elsker høst, og alt som hører med og jeg tror at det har begynt å smitte over. Jeg er ikke lenger kjempeskuffa når sommeren går mot slutten. For høsten er jo jammen ikke så verst den heller. 

  1. At man kan kose seg inne uten dårlig samvittighet

Jeg liker å være ute på sommeren når det er godt og varmt. Men om jeg mot formodning skulle få lyst på en innedag på sofaen i varmen, så får jeg dårlig samvittighet. Når høsten nå er her, så får jeg aldri dårlig samvittighet for å sitte inne. Med ullsokker, noe varmt i koppen, stearinlys og ullpledd kan jeg nyte å sitte i sofaen med en god TV-serie eller film.
 

  1. Klærne

99 prosent av klærne i skapet mitt er grå og svarte. Blomstrete sommerkjoler, korte shorts og små topper er ikke min stil. Jeg liker tykke ullgensere med jakke over, store skjerf og boots. Jeg liker når det regner, bare så jeg får brukt støvlene mine. Jeg har høststil året rundt, den bare passer jo aller best om høsten.
 

  1. Fargene

Altså, det er jo ikke til å stikke under en stol at høsten er ganske estetisk fin å se på.
 

  1. Vinterkroppen

Det ER mer behagelig og avslappende å opprette en høstkropp enn en sommerkropp. Jeg spiser sjokolade og potetgull med god samvittighet året rundt, selv før sommeren, så det er ikke det jeg snakker om. Men å slippe å barbere leggene hver gang jeg dusjer, å kunne være lat nok til å la lakken på tåneglene forsvinne av seg selv og slippe solkrem når man skal ut. Nå jobber jeg for å få på plass vinterkroppen, med litt ekstra pels og et ekstra varmebeskyttende lag i form av noen kilo ekstra.
 

  1. At jeg får lyst til å lære noe nytt

Jeg har alltid elsket å sitte på skolebenken, men det begynner å bli noen år siden sist. Hver gang midten av august nærmer seg kribler et imidlertid i et slags skole-gen jeg har i kroppen. Jeg får lyst til å studere. Det er ikke så nøye hva, bare ett eller annet. Plutselig virker alle slags fag og emner spennende og jeg misunner alle som skal leve på studielånet. Det kan ikke jeg gjøre. Følelsen får meg imidlertid til å plukke opp ei ny bok om noe jeg ikke kan noe om fra før, eller se videoer om noe nytt og spennende. Ny høst, ny start.

 

Forbanna bukser

Sjekk den rompa, YES! Jeg trodde aldri denne dagen skulle komme. Endelig kommer jeg meg oppi yndlingsbuksa mi igjen. For et stort øyeblikk! Det er like før jeg får en tåre i øyekroken. Ikke har jeg jobba hardt for dette heller.  

Som mange av dere kanskje vet så har jeg ikke rumpe. Altså sånn (litt) seriøst. Jeg har bare lange ben og hål i ryggen. Men denne buksa bare fikser biffen. Litt. Jeg har mange ganger vurdert å få meg et slikt rumpeinnlegg. Altså ikke noe jeg legger inn i rumpa.. Men som et BH-innlegg. Bare at det er som en truse. Men truseinnlegg blir litt feil å kalle det. Nei, det er ikke for å imponere noen, men for at bukser i det hele tatt skal passe meg.  

Selv om jeg kom oppi buksa har jeg et problem. Et stort problem.  

Problemet nå er at om buksene passer i livet blir de løse i ræva. Passer de over rumpa blir de for stramme i livet. Jeg kan ikke akkurat bestille skreddersydde klær heller..  


I ren desperasjon prøver jeg på å utvide denne buksa litt i livet.

Men jeg føler bare at buksa presser blindtarmen min opp i halsen…  

Jeg kan ikke finne en vegg å lene meg inntil hver gang jeg skal sette meg ned heller..  

Nei, nå må jeg puste litt.

Puuuuuh..

Bokanbefalinger: Nina Aalstad

Bildebøker :

“Dette er ikke min hatt” av Jon Klassen Mørk er morsom humor for liten og stor!

ABC av Mari Kanstad Johnsen Utrolig fin, ny og fargerik bok om bokstavene.

Masse detaljer å kikke på helt fra to år, og koselig for de voksne også.

Katten min – den dummeste i hele verden av Gilles Bachelet, oversatt av Elisabeth Sætvedt

Festlig bok om en elefant som tror den er en katt. Og en eier som heller ikke skjønner tegninga…

 

Mellomtrinnet

Maretorn av Tone Almhjell Skummelt spennende bok med en parallell verden. Perfekt for alle som er glad i dyr!

Verdens kuleste gjeng av Maja Lunde Dette er serien om verdens kuleste gjeng. Tror de selv, iallfall… Definitivt noe for deg som liker bøker som får deg til å les høyt.

Trusselen fra dypet av Kristian Landmark, Ole Bernt Tollefsen, Kenneth Iversen og Karstein Volle Tegneserieroman med fantastisk plott. 7 barn fra hvert sitt kontinent møtes langt under havoverflaten, og får i oppdrag å redde verden.

Ungdomsbøker

Det ingen ser av Anna Ahlund Oversatt av Kjell Jørgen Holbye

En kollektivroman fra videregående. Befriende med en hen som hovedperson, uten at det problematiseres. Og masse sex!

Skilpadder hele veien ned av John Green, oversatt av Stian Omland Fascinerende bok som jeg kommer til å huske lenge. Beskrivelsen av hovedpersonen med tvangstanker er intens!

Jeg gir deg sola av Jandy Nelson Imponerende oversatt av Hilde Stubhaug Hjerteskjærende, dramatisk og veldig godt skrevet. To tvillinger som forteller fra hver sin side av historien.

I tilegg vil vi anbefale NBU-tipset.

Her inne oppdateres siden stadig for å fortelle om bøker for barn og unge!

#takkmamma og #takkpappa

Visste du at ungdom i barnevernet ikke har rett på hjelp etter fylte 18 år?
Hvor mange ganger har du hatt behov for en forelder, etter 18-årsdagen din?

Mammabanden heier på barnevernbarna, og deres kamp for ettervern! Landsforeningen for barnevernsbarn og Fellesorganisasjonen samler nå inn underskrifter som støtter deres krav om lovfestet rett til ettervern for barnevernsungdom frem til og med 25 år. 
Bli med, og signer oppropet før 16. september her: opprop.net/takkmamma

 

#takkmamma og #takkpappa for alt jeg har fått hjelp med opp gjennom årene!
Jeg har ikke oversikt over alle gangene jeg har bedt mamma eller pappa om hjelp i voksen alder. 18 år og bilen som hadde fått motorstopp. 20 år og ingen penger til mobilregning fordi jeg ikke fulgte godt nok med på kontoen. 23 år og døddrukken på en nyttårsaften altfor langt hjemmefra til å kunne gå hjem. 25 år og forsto ikke helt ordlyden i den kontrakten jeg måtte skrive under. 27 år og hjelp til å kjøre flyttelass, atter en gang. 30 år og enda ikke voksen nok til å klare alt selv. 32 år nå, og kan fremdeles ringe og spørre om hjelp når jeg trenger det. Jeg er så takknemlig for at jeg har hatt, og har, noen å lene meg på og spørre til råds! Selv nå som jeg har bikket 30, men særlig i årene etter at jeg fylte 18.
– Maria

 

#takkmamma og #takkpappa, for alle gangene dere hjelper meg med å tenke høyt når jeg må ta vanskelige valg i voksenlivet! Det er ikke nødvendigvis så enkelt å være voksen alltid. Da er det ekstra godt å kunne snakke med de voksne jeg kjenner best. Noen ganger vil jeg ikke innrømme at jeg trenger hjelp, eller i det hele tatt vil ha hjelp. Men så får jeg hjelp likevel. Takk mamma og pappa, for at dere har heiet på meg til tross for alle bekymringene dere kanskje har hatt. Takk for at dere har støttet meg i å ta utrygge valg, fordi det var det som føltes rett for meg. Takk for at dere alltid svarer på telefonen, og hører på mine stadig nye påfunn.
-Thea

 

Ungdom i barnevernet har ikke noe lovfestet ettervern. Når de blir 18, er det ikke lenger bare å plukke opp telefonen og ringe. Signér oppropet for å krevet at loven endres slik at disse ungdommene også kan få hjelp og støtte de første årene i voksenlivet.

Takk for at du bryr deg! 💛

Som å ha en vinternatt med 40 minus inni hjertet

Netti ble 19, Lars ble 26, Endre ble 35, Ida ble 13 og pappa ble 54.

Det de har til felles er at de tok sitt eget liv. Hvert år, på verdensdagen for selvmordsforebygging kjenner jeg på en tristhet og tenker på hvorfor det er sånn at noen av oss ender opp med å ta vårt eget liv.

Selv har jeg også forsøkt å ta mitt eget liv og jeg vet det handler om en uutholdelig smerte, og der og da er det ingen valg. Det er bare mørkt og jævlig. Det er som å ha en vinternatt med 40 minus inni hjertet der du ikke har noen seng å sove i eller noe sted å gjemme deg innendørs.  Men syv år etter er jeg pappa til en 9 måneder gammel gutt, har en jobb jeg elsker og er i live selv om det ikke alltid er lett og selv om jeg fortsatt kan ha selvmordstanker innimellom.

I 2016 tok 614 mennesker sitt eget liv i Norge, det var en økning fra året før og det er uholdbart.

Hvorfor er det sånn? Og hva kan vi gjøre med det?

Vi må være medmennesker, vi må tørre å være sårbare og snakke om hvordan vi har det, vi må drite i å legge filter på livene våre hele tiden og vi må være flinke til å spørre hverandre hvordan det går og virkelig lytte. Spør en kollega du vet har hatt det vanskelig hjemme, en studiekamerat som er veldig stille eller en venninne som ikke har noe nettverk. For det er de små anerkjennelsene som er viktige.

 

Og alle vi som har opplevd å miste noen, hatt selvmordstanker eller hatt noen i nærheten av oss som har tatt sitt eget liv må dele med andre at det er jævlig tøft. Selv om det kan bli fryktelig kaldt og mørkt i hjertet og at sorgen til tider kan være uutholdelig, ja så finnes det håp. Etter vinteren kommer faktisk våren, og så kan vi plutselig stå der, under et bjørketre på 17. Mai og se lyset skinne gjennom bladverket før vi retter blikket mot ungene våre som har is i hele ansiktet, som ler og løper mot oss med ketsjupflekker på skjortekragen og et smil om munnen. For det er de små øyeblikkene som gjør livet fint, for så komplisert og så enkelt kan det være.

Og til slutt: Husk at ditt lys skinner for mange, ikke slukk det.

 

Trenger du noen å prate med?

Mental Helses hjelpetelefon: 116 123